Smålighet mot store filmer

Frykten for å havne i skyggen av andres suksess gjør at norske filmfolk ikke evner å glede seg over de få lyspunktene som finnes.

Da Liv Ullmann kom med sin «Kristin Lavransdatter» i 1995, var det til jevnt over svært gode kritikker. Men ikke alle likte filmen - og særlig ikke P4s filmanmelder Espen Mineur Sætre.

Norsk Filmforbunds medlemsblad Rush Print ga samme Sætre i oppdrag å oppsummere det årets norske filmproduksjon. Han benyttet anledningen til å frakjenne «Kristin Lavransdatter» enhver kunstnerisk kvalitet og sammenliknet filmen med superkalkunen «Dis».

Flom av kritikk

Det åpnet opp for en flom av kritikk av Ullmanns film, både fra regissørkolleger og andre som følte seg meningsberettiget. Noen sa det høyt, blant annet i Dagbladet, men de fleste slapp sine syrlige kommentarer over kafébord, på seminarer og steder der filmfolk finner hverandre.

Og kverna gikk: «en kjedelig film» med «en helt håpløs hovedrolle» og «jeg gikk etter en halvtime» . Snart var det ingen som ville si at «Kristin Lavransdatter» var god. I beste fall var den «et lokomotiv» , som kunne dra kinopublikum inn til andre norske filmer.

At den tross alt fikk terningkast fem i Dagbladet og Aftenposten, seks i VG, at 700000 nordmenn kjøpte billett og gjorde den til Norges største filmsuksess etter «Flåklypa Grand Prix», var ikke lenger nok i seg selv.

Ikke ble den nominert til Amanda-pris, heller.

Janteloven hadde dømt et nytt offer. Liv Ullmann meldte seg ut av Filmforbundet og har aldri siden fått noe tilbud om å regissere i Norge.

- Ikke mye skryt

- Ja, Liv Ullmann har virkelig fått føle hva dette dreier seg om. Jeg har diskutert det med henne, sier Vibeke Idsøe - en annen kvinnelig regissør som har møtt misunnelse og kritikk.

Idsøe debuterte i 1996 med «Jakten på nyresteinen» , det årets største norske filmsuksess. Siden har hun skrevet manuset til den enda mer populære «Solan, Ludvig og Gurin med reverompa» og er nå manusforfatter og regissør for animasjonsfilmen «Karlsson på taket» .

- Ikke mye skryt

- Det har ikke vært mye skryt å få. Ikke mange klapp på skuldra. Filmmiljøet preges av smålighet og en arroganse overfor de filmene som er populære. Jeg tror det kommer av at noen frykter de selv får færre sjanser til å lage film hvis andre lykkes. De skjønner ikke at hele bransjen drar nytte av suksesser.

- Hvem er «de»?

- De dreier seg ikke om folk som selv har lyktes med sine filmer. Pål Sletaune og Marius Holst, for eksempel, er positive folk. Og Erlend Loe skrøt av «Jakten på nyresteinen» allerede da han ble presentert for manuset, sier Idsøe.

Da hadde riktignok ikke Loe laget noen filmer, men nå har han skrevet manuset til «Detektor» og startet en debatt om trangsyn og gledesløshet i norsk filmbransje.

Og når selv Erlend Loe føler seg rammet, en mann som ikke akkurat mangler skryt og oppmerksomhet, da må det være alvorlig.

Etter at «Detektor» ble årets største suksess, mente Loe at «vi burde holde hverandre i hendene og synge og danse til solen står opp». Slik ble det ikke, konstaterer han i sin faste spalte i Aftenposten, for «det som er påfallende nå i etterkant av lanseringen, og som har vakt min mistenksomhet, er den nesten øredøvende stillheten fra bransjen selv» . Og enda verre, for «videre tenker jeg at ikke bare gleder de seg ikke, men de gremmer seg, de skutter seg, og kanskje ville de hatt det bedre med seg selv hvis filmen hadde gått nedenom og hjem, blitt en fiasko, en flopp og en økonomisk og kunstnerisk katastrofe for alle involverte».

- Jeg har sagt det før og sier det gjerne igjen: «Detektor» er den beste norske filmen på lenge. Den er musikalsk, finner tonen med en gang og holder den, sier regissør Erik Gustavson.

Han har laget sju spillefilmer, blant annet Amanda-vinnerne «Herman» og «Telegrafisten» - og fjorårets nest best besøkte film, «Sofies verden» . Innimellom har han også laget ikke fullt så populære produkter:

- En mislykket film

- Og man snakker dessverre mye heller om fiasko enn suksess i filmmiljøet. «Sofies verden», for eksempel, omtales som en mislykket film. Men den ble sett av mer enn 200000 nordmenn på kino - muligens enda flere enn som har lest boka - og den er solgt over hele verden. Og det må da være mulig å glede seg over det.

- Hvorfor gjør man ikke det?

- Filmmiljøet er preget av kniving og krybbebiting. Det er en kamp om statsstøtte og bare en håndfull regissører som slipper til.

Ja, ifølge «Norsk filmbok», der hele filmbransjen er opplistet med navn og adresse, er det hele 315 nordmenn som kaller seg filmregissør. Riktignok inkluderer det både Ivo Caprino og Arne Skouen, som neppe lenger deltar i kampen om filmstøtte, men likevel er det et stort overskudd av regissører i forhold til antall gjennomførbare filmprosjekter.

- Ingen reell konkurranse

- Problemet med filmbransjen er at det er ingen reell konkurranse, sier Tomas Backström - suksessrik produsent som sammen med Petter Borgli blant annet har «Telegrafisten», «Salige er de som tørster», «Insomnia» og «Da jeg traff Jesus... med sprettert!» på samvittigheten.

- De som har laget «Detektor», bør nå få lage en ny film. Det bør Petter og jeg også, vi har i gjennomsnitt solgt 140000 billetter til våre filmer. Men i stedet for å bli belønnet for det, må vi stå i statsstøttekø med folk som aldri lager film for flere enn 25000 publikummere. Hvis bare de som har vist at de kunne det, fikk lage film, ville det kanskje ikke vært så mye surmuling heller, sier Backström.

Mer komplisert

Men det er mer komplisert enn som så, for en av dem som så skeivt på «Kristin Lavransdatter» og kalte den tørt for «filmet teater» da det ble opportunt, var Erik Gustavson. Samtidig var han skuffet over at «enkelte kritikere misforsto» hans egen film «Hører du ikke hva jeg sier».

Kanskje er det slik som Tomas Backström sier, at:

- Folk ser skeivt på hverandre i alle bransjer. Og ingen danser av glede over at andre får penger som de selv ville ha hatt.