Smålighet og forbindelser

Med maktgrep reduseres kritikken av statsministerens bryllupsdeltakelse til en enkel ligning: hyggelig mann gjøre hyggelige ting med hyggelige venner, blir kritisert av ondsinnede gjerrigknarker.

NÅR STATSMINISTEREN

skal pleie sine sponsorer blir det bråk. Jeg snakker selvfølgelig om hans veloppdragne deltakelse i feiring av fusjonen mellom Stein-Erik Hagen og Mille-Marie Treschow. Det har i de siste dagene blitt åpenbart at dette valget ikke er fullt så uproblematisk som Bondevik nok hadde ønsket seg. Deler av folket føler et visst ubehag ved at verdikommisjonens far på denne måten demonstrerer sine verdiprioriteringer. I tråd med tidsånden (i «Redaksjon EN» representert ved FrPs nestleder Siv Jensen), møtes deres protester med en nedsettende karakteristikk. Ikke et argument, men en merkelapp: «Dette er smålig». Sammen med «Henne»-redaktøren legger Siv Jensen ansiktet i livstrette folder og sier som til et tungnemt barn: «Norge er altså så bitte, bitte lite og provinsielt! Dette kunne aldri skjedd i andre land!» Vel, Siv...

Norge er altså et latterlig land, belemret med så smålige innbyggere at vi ikke engang unner statsministeren vår en fest. Hva kan dette komme av? Siv Jensen vet svaret: vi er misunnelige. Gud, så pinlig! Vi er avslørt som grønnøyde små flise-spikkere av en av FrPs største tenkere.

ELLER?

Er det mulig å tenke seg noen andre sammenhenger? Svaret er selvsagt: ved billige retoriske grep forsøker Jensen å flytte fokus vekk fra den politiske salattråkkingen dette i virkeligheten er. Hun later som om saken kan reduseres til en enkel ligning: hyggelig mann prøver å gjøre hyggelige ting med hyggelige venner, blir kritisert av ondsinnede gjerrigknarker. Dette er et maktgrep, og det vet Siv Jensen godt. Hva statsministeren foretar seg er selvsagt ikke uvesentlig. Hans valg har en tung symbolverdi, om de er private eller offentlige. Dette kan synes urimelig, men er en del av prisen man betaler når man har tigget seg til landets høyeste embete. Er det tilfeldig at statsministeren ikke bruker fritiden sin til å gå i homsebryllup? Eller tiggerbryllup, som da narkomane Siv og Knut giftet seg i fjor? Hvorfor kan jeg ikke vente at statsministeren smilende takker ja til min bryllupsinvitasjon, sånn helt privat?

NEI, STATSMINISTERENS

prioriteringer er ikke tilfeldige. Dette handler om verdier, et konsept som visstnok ligger Bondeviks hjerte nært. Ved sin deltakelse, støtte, sympati og legitimering av Hagen/Treschows usmakelig megalomane bryllupsforanstaltninger, sender han ut en melding til folket.

Jon Lilletun, som var KrFs representant i «Redaksjon EN», avviste muligheten for at denne meldingen er en fornærmelse av landets ikke fullt så bemidlede, ved å henvise til KrFs innsats for fattige i inn- og utland. Joda, Lilletun. Deres innsats for gudløse innfødte i andre verdensdeler har vært utrettelig. Men Bondeviks litt stive smil til kamera når han viser seg på suppestasjonene i Oslo vitner om at han kanskje ikke bare har fått penger av Stein-Erik Hagen, men også plukket opp et annet tradisjonsrikt tidsfordriv fra pengemakten: veldedighet. Gi røkla småpenger i nestekjærlighetens navn og sov godt om natta. Men gå i bryllup til nynazister? Svindlere? Alkoholikere? Uff, det ville sende feil signaler. Statsministeren ville takket nei fordi han vet at hans tilstedeværelse vitner om hans holdninger. Det visste han da han feiret Hagen og Treschow også, og vi bør alle huske det neste gang han snakker om KrFs nådeløse kamp mot nyfattigdom og turbokapitalismen. Til slutt: takk for at du viser ansikt, Bondevik. Det er greit å bestemme seg i god tid før valget i 2005.