Ottar Brox har gitt ei ny bok: «Klimakrisen: Hva kan vi gjøre?».

Brox mener at vi må satse på klimatiltak som kan virke på kort sikt, og som samtidig er relativt billige. Det forfriskende er at Brox totalt avviser «månelandinger» med CO{-2} fangst, og kvotehandel. Her er Brox for øvrig svært mild i sin kritikk, idet han omtaler dette som å symbolisere handlingsvilje. I realiteten er både «månelandingen» og kvotehandel den rene svindel, ikke bare fra politikere, men også fra såkalte miljøeksperter og miljøbyråkraters side.

Alt dette er naturligvis bare konstruert for å skyve problemene foran seg og å unnlate å gjøre hva som gjøres kan for å redusere CO{-2}-utslipp i Norge. Så langt er vi altså enige. Det gjelder naturligvis også forslaget om å la gass og petroleumsressursene ligge der de ligger, under havbunnen. Som framtidige pensjoner er de langt tryggere der enn i amerikanske aksjer.

Når det gjelder de konkrete forslag, er mange av disse velkjente og ukontroversielle. De bygger jo også på «Lavslippsutvalgets» (Randersutvalgets) forslag.

Overføring av godstrafikk fra vei til bane er for eksempel et kjent og kjært forslag. Nedbyggingen av den kraftkrevende industri, og avviklingen av oljeindustrien, vil nok mange anse som drastiske. Men sjøl om disse er viktige og riktige, så er selve grunnlaget for helheten i «Brox-pakka» kortsiktig og smalsporet.