Smalsporet Brox-pakke

Ottar Brox har gitt ei ny bok: «Klimakrisen: Hva kan vi gjøre?».

Brox mener at vi må satse på klimatiltak som kan virke på kort sikt, og som samtidig er relativt billige. Det forfriskende er at Brox totalt avviser «månelandinger» med CO{-2} fangst, og kvotehandel. Her er Brox for øvrig svært mild i sin kritikk, idet han omtaler dette som å symbolisere handlingsvilje. I realiteten er både «månelandingen» og kvotehandel den rene svindel, ikke bare fra politikere, men også fra såkalte miljøeksperter og miljøbyråkraters side.

Alt dette er naturligvis bare konstruert for å skyve problemene foran seg og å unnlate å gjøre hva som gjøres kan for å redusere CO{-2}-utslipp i Norge. Så langt er vi altså enige. Det gjelder naturligvis også forslaget om å la gass og petroleumsressursene ligge der de ligger, under havbunnen. Som framtidige pensjoner er de langt tryggere der enn i amerikanske aksjer.

Når det gjelder de konkrete forslag, er mange av disse velkjente og ukontroversielle. De bygger jo også på «Lavslippsutvalgets» (Randersutvalgets) forslag.

Overføring av godstrafikk fra vei til bane er for eksempel et kjent og kjært forslag. Nedbyggingen av den kraftkrevende industri, og avviklingen av oljeindustrien, vil nok mange anse som drastiske. Men sjøl om disse er viktige og riktige, så er selve grunnlaget for helheten i «Brox-pakka» kortsiktig og smalsporet.

Det må settes spørsmålstegn ved det underliggende premiss, nemlig at kortsiktige, rimelige og populære forslag er de beste og eneste det bør satses på. Brox fremmer en svært vidtrekkende påstand; «vi må ta for gitt at homo sapiens som art er ute av stand til å disponere sine ressurser med planleggingshorisonten så langt unna som minst 70 til 100 år.»

Det fastslås her a priori at homo sapiens er en art som er begrenset til «instant satisfaction». Det sprenger grensene for en kronikk å påvise at Brox her er på ytterst tynn antropologisk og historisk is, men det er empirisk belegg for at menneskesamfunn har gitt seg i kast med enorme prosjekter som har gått over hundrevis av år. Pyramidene i Egypt og den kinesiske mur er bare et par eksempler. Brox vil vel innvende at disse ikke representerer disponering av ressurser, men er motivert ut fra rituelle eller forsvarsmessige motiver. Men er det så sikkert at man kan hevde en slik distinksjon?

Organiseringen av arbeidere (slaver) til byggingen av pyramidene, gikk hånd i hånd med (og var kanskje en forutsetning for) anleggingen av storstilte kanaliseringsarbeider av Nil-deltaet, noe som i høyeste grad jo var disponering av økonomiske ressurser. Og dersom den kinesiske mur kunne spare Kina for invasjon og herjing hadde den vel også et økonomisk aspekt?

En annen sak er at slike prosjekter neppe ville latt seg gjennomføre av vårt demokratisk valgte storting. Men det peker vel heller på forskjeller i sosial struktur enn på egenskaper ved homo sapiens?

Et trekk som uthever homo sapiens fra andre dyrearter er vel (i tillegg til språk etc.) nettopp evnen til å planlegge på lengre sikt. Det er lenge siden de fleste av oss vandret rundt på den afrikanske savannen på jakt etter middagen, prisgitt et hardt naturlig miljø som selekterte ut de best tilpassede. Tvert imot har vi lenge levd i komplekse samfunn som er blitt vårt egentlige miljø. I disse Darwin-dager er det fristende å antyde at evolusjonen av homo sapiens nå selekterer for sosiale egenskaper som evnen til planlegging gjennom naturlig (eller sosialt) utvalg.

Brox nevner også skogplanting som klimatiltak og der har han tydeligvis fått motbør for sin tese om den kortsiktige homo sapiens (jeg antar at det er «economic man» som spøker her). Jeg forutsetter videre at diskusjonen begrenser seg til norske forhold der bønder (en kjent underart av homo sapiens), som eier det alt vesentlige av skogen i landet, faktisk planter skog de ikke får økonomisk uttelling for i sin egen levetid. Brox hevder som motargument at dette likevel øker eiendommens markedsverdi og derfor må ansees som lønnsomt fra første dag. Dette skurrer sterkt da jo skogen først må selges.

I Norge er det praktisk talt ingen omsetning av skog, dette i hovedsak på grunn av Odelsloven. Skog, som annen jordbrukseiendom, overføres i alt vesentlig fra en generasjon til en annen. Dermed er vi tilbake til det faktum at norske bønder foretar betydelige investeringer i skogplanting som ikke de sjøl, men forhåpentligvis barnebarn eller barnebarns barn, kan få nytte av, noe som igjen er en spiker i likkista til Brox’ noe misantropiske antropologiske teori.

En annen ting er at skogplanting er helt uegnet som klimatiltak da planting først forutsetter hogst med enormt karbontap i både trær og skogsjord. Dette tapet kan ikke kompenseres ved nyplanting. Det relevante klimatiltak for skog er skogvern, men begrunnelsen for dette må utstå her.

Hva Brox’ premiss leder til, blir påfallende når han også går imot høyhastighetstog. Det ligger altså for langt inn i framtida for å kunne få den ønskelige effekt. Jeg minner om at det tok i gjennomsnitt cirka 70 år å bygge våre stambaner (Dovrebanen, Bergensbanen og Sørlandsbanen). Og det i ei tid da landet var lutfattig. Arbeidet foregikk med hakke og spade, feisel og slegge (og heldigvis etter hvert dynamitt!).

At vi ikke i dag skulle ha det samme framsyn, og forresten med våre ressurser skulle klare å bygge høyhastighetstog på en brøkdel av den tida, blir en helt urimelig påstand. Ved siden av den udiskutable klimaeffekten av høyhastighetstog, vil vi også få en motkonjunktureffekt som gjør Stoltenbergs ymse nyliberalistiske «pakker» til blåbær. Kan det tenkes noen bedre anvendelse av vår oppsparte kapital enn å starte høyhastighetstogutbygging med la oss si 100 milliarder kroner i året så lenge Pensjonsfondet varer? Det kan bli kortere enn mange optimister tror. Fondet tapte 500 milliarder bare i fjor, og resten kan fort gå med i det svarte hullet av internasjonal krise i løpet av få år.

Pensjoner bør også prinsipielt betales av landets løpende økonomiske virksomhet.Vi trenger helt opplagt de mange fornuftige, mer kortsiktige og økonomisk akseptable tiltak Brox foreslår. Men de bør ikke stå i motsetning til store, langsiktige og kostbare tiltak, som høyhastighetstog. Jeg sier som Ole Brumm: Ja takk, begge deler. Eller som for lengst henfaren stortingsmann sa da han ble stilt overfor en vanskelig prioritering; Det ene må gjøres, og det annet ikke unnlates. Brox’ tilnærming er som nevnt for smalsporet. Vi trenger nye spor i klimapolitikken. Siden saken haster så ekstremt, må dette være høyhastighetsspor.