Småmanisk Mamma Mia

Sommerens publikumsfrieri er en energieksplosjon i glorete pastell. Men det er vanskelig å ikke bli i godt humør av «Mamma Mia».

En kan like det eller ei, men svenskene Agnetha, Björn, Benny og Anni-Frid har bidratt med noen av pophistoriens mest fengende låter. Med utgangspunkt i godt over tjue av dem ble musikalen «Mamma Mia!» laget i 1999. Suksessen var øyeblikkelig, og gud veit hvor mange teatre rundt om i verden som har den på plakaten i dag. Det har vært «Money, Money, Money» for opphavsmennene siden.

Og mer penger skal det bli, for nå er filmversjonen her - og den kommer sikkert som banken til å gå som bare det. Men som film er den likevel langt fra perfekt.

Komplikasjoner
Historien er som i de fleste jukeboksmusikaler spinkel. Ei ung jente (Amanda Seyfried) skal gifte seg på en gresk øy, og inviterer tre menn - som alle kan være hennes far - til bryllupet. Mor (Meryl Streep) er lykkelig uvitende om dette, men snart står komplikasjonene i kø.

Det gjør også sangene. I løpet av en time og tre kvarter er vi innom blant andre «Honey, Honey», «S.O.S.», «Dancing Queen», «I Do, I Do, I Do» - og som ekstranummer - ja filmen har faktisk ekstranummer - en reprise «Dancing Queen» og selveste «Waterloo». Maken til publikumsfrieri skal godt gjøres å finne så langt fra Broadway.

Full spiker

Musikalen er en vanskelig filmsjanger. Sangene har ofte en tendens til å bremse, eller i verste fall stoppe handlingen. Manuset til Catherine Johnson lodder ikke de store dybdene, men det er effektivt, og sangtekstene passer bra med handlingen, uten at det blir

for anstrengt.

Det samme kan ikke sies om Phyllida Lloyds regi. Hun hadde også styringen over West End- og Broadway-oppsetningen, men klarer ikke helt å finne formen i sin filmdebut. Antakeligvis av frykt for å kjede oss, kjører hun på full spiker praktisk talt hele veien. I flere scener spilles det som om skuespillerne har et tog å rekke, og de synger som det står om livet.

Småmanisk Mamma Mia

Resultatet blir noe anmassende, iblant farlig nær grensen til manisk. Energinivået er altså skyhøyt, og det er filmens svakhet - men samtidig dens styrke.

God Streep

For om man liker musikaler eller ei, er det praktisk talt umulig å kjede seg. Det er også vanskelig å ikke bli smittet av entusiasmen aktørene oppviser. Men så er rollene også besatt av solide navn.

Amanda Seyfried er søt i rollen som norske Lisa Stokke skapte i uroppførelsen. Stellan Skarsgård, Colin Firth og Pierce Brosnan tegner sympatiske figurer av de tre potensielle fedrene, og de synger helt greit også. Julie Walters og Christine Baranski står for mesteparten av komikken, mens Meryl Streep tolker hovedrollen som alenemoren med en utagerende periode tjue år tilbake.

Streeps talent er udiskutabelt, men hun er absolutt bedre på drama enn komikk. Det blir spesielt tydelig i filmens siste akt. «Slipping Thru My Fingers» oser av ømhet, «S.O.S.» er full av desperasjon og Streeps versjon av «The Winner Takes it All», definitivt en av ABBAs aller beste låter, er av Oscarklasse. Her spiller og synger ikke Streep, hun rett og slett er.

Olivenolje
Filmen har også andre fine øyeblikk, såpass mange at man seg gjennom fingrene på det oppjagete tempoet, den fantasiløse Bollywood-inspirerte koreografien og den ekstremt glatte fotograferingen som får det hele til å se mer ut som en reklame for olivenolje eller pastasaus, enn en spillefilm.

«Mamma Mia!» minner om å være på karaokebar, det er hårete som bare juling, men kan være moro hvis du synger med. «If you can’t beat them, join them» heter det. «Mamma Mia!» blir nok enda bedre når den kommer i Sing-A-Long versjon.

GIFTES: Amanda Seyfried spiller datteren til Meryl Streep.
IMPONERER: Meryl Streep har et udiskutabelt talent.
EN AV HOVEDROLLENE: Pierce Brosnan som Sam Carmichael.