Anmeldelse: «Ikkje tenk på det»

Småplask i den litterære andedammen

Olaug Nilssens satiriske drama blir ikke farlig nok.

ALLSIDIG: Olaug Nilssen fikk Brageprisen i 2017 for «Tung tids talet». I år er hun tilbake i sjangeren drama. Foto: NTB Scanpix
ALLSIDIG: Olaug Nilssen fikk Brageprisen i 2017 for «Tung tids talet». I år er hun tilbake i sjangeren drama. Foto: NTB ScanpixVis mer

«Ikkje tenk på det»

Olaug Nilssen

3 1 6
«Dette blir for snilt og flatt.»
Se alle anmeldelser

Hva er sjekketriks nummer én blant kultureliten? Svar: Skriv bok! Den som finner seg selv har vunnet.

Denne påstanden serveres på kafé i Olaug Nilssen nye bok, «Ikkje tenk på det». Den har form som et drama i seks scener. Rammen er det lille litterære kretsløpet på et sted med lett gjenkjennelige figurer og konflikter. Allerede av rollelista vil man forstå at det dreier seg om satire; en ironisk iscenesettelse av prosessen rundt lanseringen av en ny roman. Juicy, ikke sant?

Blant de medvirkende finner vi først og fremst Michel Sørbrøt, «kjent norsk forfattar i sekstiåra som gjer litterært comeback etter ti års tausheit». Mer opplagt er karakteren Oddlaug Nilstun, «norsk forfattar som prøver å få karrieren sin på fote. Nytilsett vikar i marknadsavdelinga i Påfuglen forlag. Fyller snart 40».

Markedsavdeling

Slik livet og litteraturen er laga i våre dager, handler mye om virksomheten i forlagenes markedsavdelinger. Det er også tilfellet i Olaug Nilssen stykke. Her spiller de to fast ansatte i markedsavdelingen, Siss og Unn, nærmest rollen som gresk kor. De forklarer og kommenterer alt og alle, dryppende av syrligheter. Deres kynisme i kulissene er både egnet til å avkle litteraturbransjens latterlige selvhøytidelighet, og til å demonstrere de mer kommersielle og tabloide sidene av virksomheten.

Metafiksjon fra det litterære kretsløpet er i vinden for øyeblikket. Det er nok tilfeldig at Olaug Nilssens bok lanseres omtrent samtidig med norgespremieren på Olivier Assayas film «Mellom linjene» om tilstanden i den franske delen av bransjen. Men begge bidragene vil etter alt å dømme finne sitt nysgjerrigste publikum i den såkalte kultureliten. Der noen finner seg selv? I hvert fall gjenkjenner seg selv. Her er problemstillingene de samme – debatten om levende modeller og virkelighetslitteratur, språket i sosiale medier og et forleggeri som prøver å leve opp til kravene i vår digitale tidsalder.

Selvforelsket mann

Der Assayas karakterer er intellektuelt høytflyvende og pratsomme, er Nilssens persongalleri mer nedpå, vil jeg si. Litt for mye pappfigurer og klisjésprøyter til å være ordentlig morsomme. Rett og slett litt for lite subtile. Forfatteren Michel Sørbrøt er en temmelig endimensjonal karikatur av en selvforelsket mann i 60-årsalderen. Hans publikum er åpenbart det enkelte mannlige forfattere foraktfullt kaller «kulturkjerringer».

På lanseringen av den nye romanen «Alene igjen» - hans første på ti år – leser han for et gispende, jublende og lydhørt publikum: «Du var en brusende kraft, en foss av en entré.» De litterære gullkornene fortsetter: «Jeg visste det, denne dagen, at du ikke bruste for meg. Du fosset unna.» Og det topper seg: «… i sorgen over å leve opp til din planlagte exit rev jeg duken av bordet og slengte den som et prosjektil gjennom rommet.»

Hjerteløst

At markedsfolka sitter backstage og vekselvis fniser og utbryter «Oh my fucking god!» kan man knapt bebreide dem. De er ellers durkdrevne i sine betalte funksjoner. Den første anmeldelsen av «Alene igjen», i avisen Gnor-posten, får bare ett hjerte (av seks mulige). Og hva kan ikke Bertram Ellefsen i Sorgenbladet komme til å mene? Og Dagens Kvad eller Verdens Undergang?

«Eg har vrengt sjela mi her! Eitt hjarte!» som forfatteren selv sier før han bryter sammen i gråt. Og kløktige markedsdamer trøster: «Ja, eg seier som eg alltid seier – ikkje tenk på det! Ikkje tenk på det. Du har ein posisjon som ikkje blir skadd av dette her.»

Kalkunerklært

Tvert imot, skal det vise seg. Til lanseringsmaterialet lager de straks en animasjon av et hjerte som brister, mens de hisser hverandre – «Køyr på!» - og blir belønnet med likes og smile-emojier fra publikum. Så mange at de bestiller nytt opplag av boka under følgende markedsstrategi: «Vi må hjelpe til med å kalkunerklære boka.»

«Det går ikkje an!» sier vikaren Oddlaug Nilstun. Noen vil kanskje ha glede av å gjette hvem som i virkeligheten skjuler seg bak de mer og mindre karikerte figurene i Olaug Nilssens stykke. Hennes egen kritikerroste roman «Få meg på, for faen», blir her filtrert gjennom selvopptatte Michel Sørbrøts hukommelse og kommer ut igjen som «Gi meg pikk, for faen» og «Få meg til sengs, for satan». Her får alle sitt.

Større bølger

Men er det nok? Den norske litterære andedammen kunne saktens trengt større bølger enn de småplaskene Olaug Nilssen her serverer. Ikke at vi savner flere oppgjør om hvem som skiller seg fra hvem og skriver roman om det, men kanskje litt farligere satire om opphaussingen av middelmådige krimforfattere og monopoliseringen av salgskanalene. Dette blir for snilt og flatt.

At Olaug Nilssen kan ha brukt denne teksten som et hvileskjær etter formidable «Tung tids tale», får vi bare tåle.

.