Smart bistand

BISTAND: Er en palestinsk mann mer verd enn 195 kvinner fra Niger, spør Petter Eide i Dagbladet 19.10. Selvsagt mener jeg ikke det. Men jeg mener det er fornuftig at Norge bidrar med mer bistand til Palestina enn til Niger.

Jeg tror den dårligste formen for bistand ville vært om alle giverland, hver for seg, fordeler sine bistandspenger tynt utover til land og mennesker avhengig av hvor fattige de er. Det kan til nød fungere som sosialhjelp, men utvikling, det skaper det ikke.

Den smarteste bruken av norske bistandsmidlene er å konsentrere innsatsen om fagområder der vi har høy kompetanse. Selv om landbruksutvikling i Niger er viktig for å redusere fattigdommen der, bør andre givere bidra med sin kompetanse til akkurat det. Norge har derimot kompetanse på forholdene i de palestinske områdene og nyter tillit hos de ulike partene. Derfor er det viktig at det er akkurat vi som er blant de største giverne der. Det samme gjelder Sudan, Mosambik og Tanzania, for å nevne noen land.

Vi har bredere kompetanse på olje og energi enn vi har på tropisk landbruk. Vi har en troverdighet internasjonalt spesielt i forhold til miljø, fredsbygging, anti-korrupsjon og godt styresett og kvinners deltakelse og rettigheter. Her kan vi komme med bedre bidrag enn mange andre givere. Så får vi heller respektere at andre kan være bedre enn oss på andre felt.

Petter Eide har et poeng: De fleste givere er, som Norge, mest interessert i å støtte land som man enten har samarbeidet med i mange år, eller i land der det plutselig oppstår en viktig endring. Fattige land som er lite synlige i media står i fare for å bli glemt. Svaret på dette er ikke at Norge eller andre land skal bygge opp egen kompetanse på Niger eller Burkina Faso. Svaret er at vi må sikre at de store internasjonale organisasjonene som FN og Verdensbanken, sammen med de frivillige organisasjonene, får nok penger til å fylle hullene med sin kompetanse. Norge er blant de land i verden som gir mest bistand gjennom disse organisasjonene.

Petter Eide spør om de fattigste av de fattige blir glemt til fordel for utenrikspolitiske hensyn som i stor grad er i norsk egeninteresse. Hvilke interesser? Jeg bruker ikke bistandspenger til å selge mer laks, men til å sikre felles interesser: Det er også i vår interesse at farlige sykdommer ikke sprer seg til Norge etter hvert som klimaet blir varmere. Men er det et argument mot å bekjempe spredningen av malaria i Afrika i dag? Likeledes er det opplagt også i vår interesse at det blir fred i Midtøsten. Det vil bidra til økt stabilitet og fred over hele verden, og være viktig for internasjonal energi- og klimapolitikk. Er det et argument mot å bidra til fred for palestinerne?

Verdens fattigdom er ikke tilfeldig. For å endre årsakene til fattigdommen, og ikke bare lindre den, må vi endre internasjonale maktstrukturer og dårlig politikk i det enkelte land.