Smarting

Stødigheten selv.

CD: Joe Henry er en av disse smarte sanger/låtskriverne og produsentene som liksom aldri trår feil, alt han gjør oser av en grunnleggende kvalitet, soberhet og eleganse, og av den grunn er han også tilsynelatende uangripelig. Det finnes rett og slett ikke dårlige Joe Henry-plater eller Joe Henry-produksjoner (Solomon Burke og Loudon Wainwright III er to ferske eksempler), og med en kø av superflinkiser i studio – Bill Frisell, Greg Leisz, Van Dyke Parks – blir det ikke mindre uangripelig. «Civilians» er slik sett et nytt stykke atmosfærestinn og sjangerignorant country/blues/jazz/pop-musikk, belagt med en kritikkbeskyttende hinne av lydlig teflon. Det låter ofte som en mellomting av Bob Dylans to-tre siste skiver og en litt ettertenksom Tom Waits, hvilket burde gjøre Joe Henry til en automatisk salgssuksess i det betydelige norske voksenrockmarkedet.

Men er han kanskje litt oppskrytt? Er han, dypest sett – låtskriverfaglig, altså – så god som vi skal ha det til? Det er ikke slik at Henry nødvendigvis kamuflerer sine svakheter så godt gjennom sin karakteristiske luftige og detaljrike produksjon – den står i en sterke og ditto uangripelig T-Bone Burnett/Daniel Lanois-tradisjon – men det er heller det at han, litt som med det norske landslaget i fotball, fronter sine sterke sider på bortimot kynisk vis. Slik er han dyktig til å løfte sine – og de er faktisk i flertall her – lite minneverdige og gjerne refrengsvake låter opp på et høyere, mer kunstferdig hakesleppnivå. Å stå igjen med en tom mer-form-enn-innhold-følelse er altså noe av en helligbrøde i Joe Henry-sammenheng, men sånn er det. Dette veies likevel opp av at mannen er en langt over gjennomsnittlig begavet tekstforfatter, hvilket ikke bare gir seg utslag i novellistiske sanger, men også i fine linernotes. Så der er vi – ei god bok med ganske fin musikk til.