Småsamfunnets piskeslag

Tvang, trass og redsel i tysk-dansk familie.

BOK: «Den som blunker er redd for døden» sokner til en litterær oppgjørstradisjon, som fra første del av forrige århundre tok for seg familie, slekt og lokalsamfunn. Et mye brukt eksempel er Aksel Sandemoses «En flyktning krysser sitt spor». Likhetene mellom den tyskættede dansken Knud Romer, og emigranten Sandemose, er ikke få. De vokste begge opp i et Nykøbing – Sandemose Mors, Romer Falster – og begge var sårbare i små samfunn preget av fordommer og småborgerlig gemenhet, pent paret med dumskap. En annen likhet er språket. Romer skriver, som Sandemose, med en harskhet som ikke surner, men blåser liv i elendigheten. En tredje likhet er at verken Sandemoses kortprosaroman eller Romers veggurstikkende torturkammer nødvendigvis inneholder de store tvetydigheter. Begge bøkene er poengtert skrevet, og byr på slående formuleringer.

Treffsikkert

Romanen yter motstand, mest i form av ubehagelig tematikk. Med en gang jeg begynte å lese, ble det klart for meg at dette var en fortelling som ikke skulle legges vekk. Romer skriver treffsikkert og behersket satirisk-ironisk om en familie som lever i eksil på et puritansk og gjennomsiktig småsted på øya Falster, ut mot Østersjøen. Her har innbyggerne utstøtt Knuds familie, på grunn av morens tyske bakgrunn, og hennes tause, men etter hvert mer og mer forstyrrede insistering på å bevare en borgerlig tysk identitet. Faren, en viljesløs forsikringsmann som styres av redsel for uorden, har særs tvangsmessige vaner. Han er også overoppfyllelsen av den tjenestevillige lille mann. Den andre verdenskrig kommer som marsjerende, tyske støvler til Falster. Tyskerne går seg bort i utkanten av stedet, men vel inne i sentrum igjen blir de hjulpet videre av faren til Knud. Dermed marsjerer krigen ut av Falster Nykøbing og forsvinner for godt.

Låst kultur

Noen hver har hatt sitt å bale med i oppveksten, men det hovedpersonen i «Den som blunker er redd for døden» opplever hos en fryktelig slekt i Tyskland, fra sin egen far, klassekamerater, folk i Falster, overgår det meste av urimeligheter og overgrep. Romer skildrer en låst kultur som sokner til nazismens: Frykten for dem som bryter med mønsteret, volden mot den som finner tilflukt i idiosynkratiske løsninger på tilværelsen, som Falsters lokale gærnekjerring. Hver gang hun går gjennom sentrum får hun et følge med unger som løper skrikende etter henne. Falsters gode mennesker lar også lille Knuds høyst elskede mor bli stående bakerst i køene som nesten ikke finnes, og den samme kvinnen må finne seg i å få dårligste vare i enhver butikk. «Den som blunker er redd for døden» virker i dag som vel oppløyd litterær mark, og en kan si som en innvending at romanen blir vel flat i sin offer-overgriper-utlegning. Men Romer skriver med en slik snert og har en så spisset formuleringsevne at man ikke ønsker seg vekk et øyeblikk. Kort sagt: Dette er forbanna godt skrevet. Romanen er oversatt av Markus Midré. Han har gjort et godt arbeid med å beholde en personlig tone, og samtidig få kraft inn i satiren.