BOK: «Den som blunker er redd for døden» sokner til en litterær oppgjørstradisjon, som fra første del av forrige århundre tok for seg familie, slekt og lokalsamfunn. Et mye brukt eksempel er Aksel Sandemoses «En flyktning krysser sitt spor». Likhetene mellom den tyskættede dansken Knud Romer, og emigranten Sandemose, er ikke få. De vokste begge opp i et Nykøbing – Sandemose Mors, Romer Falster – og begge var sårbare i små samfunn preget av fordommer og småborgerlig gemenhet, pent paret med dumskap. En annen likhet er språket. Romer skriver, som Sandemose, med en harskhet som ikke surner, men blåser liv i elendigheten. En tredje likhet er at verken Sandemoses kortprosaroman eller Romers veggurstikkende torturkammer nødvendigvis inneholder de store tvetydigheter. Begge bøkene er poengtert skrevet, og byr på slående formuleringer.

Treffsikkert

Romanen yter motstand, mest i form av ubehagelig tematikk. Med en gang jeg begynte å lese, ble det klart for meg at dette var en fortelling som ikke skulle legges vekk. Romer skriver treffsikkert og behersket satirisk-ironisk om en familie som lever i eksil på et puritansk og gjennomsiktig småsted på øya Falster, ut mot Østersjøen. Her har innbyggerne utstøtt Knuds familie, på grunn av morens tyske bakgrunn, og hennes tause, men etter hvert mer og mer forstyrrede insistering på å bevare en borgerlig tysk identitet. Faren, en viljesløs forsikringsmann som styres av redsel for uorden, har særs tvangsmessige vaner. Han er også overoppfyllelsen av den tjenestevillige lille mann. Den andre verdenskrig kommer som marsjerende, tyske støvler til Falster. Tyskerne går seg bort i utkanten av stedet, men vel inne i sentrum igjen blir de hjulpet videre av faren til Knud. Dermed marsjerer krigen ut av Falster Nykøbing og forsvinner for godt.