Småsliten sjarmøretappe

Superheltene i «Avengers: Age of Ultron» har både for lite og for mye å gjøre.

FILM: Superheltene trengte å vokse opp. Første generasjon, som omfatter Supermann og Batman, er selvhøytidelige streitinger, fulle av tungsindige monologer om ansvar og ondskap. Marvel-superheltene, derimot, blant dem Iron Man, Hulken, Thor og de andre trikotene i «Avengers: Age of Ultron», er karakterer.

Å ta en øl med Supermann ville innebære å stirre mye ned i glasset og lete etter samtaletemaer. Tilsvarende med Tony Stark, Iron Mans alter ego, ville vært en liten aperitiff frem mot tidenes nachspiel med salsadansing på bordet.

Karismatisk Ruffalo

Mye av sjarmen er bevart i Joss Whedons «Avengers»-filmer, som har vidd, letthet og fandenivoldskhet på en måte Christopher Nolans mastodontiske Supermann- og Batman-filmer mangler. Riktignok finnes castingmessige skivebom: Chris Evans har aldri vært stort mer enn en blank porselenstallerken som Captain America, mens Robert Downey jr. og Mark Ruffalo har vært handlingenes karismatiske kraftsentre og emosjonelle navn, i roller de gir mer dybde enn de strengt tatt hadde behøvd.

Og de får bryne seg på motstandere som er formidable på alle vis: Tom Hiddlestons plagede Loke ved forrige korsvei og James Spaders Ultron nå. Sistnevnte eksisterer i forskjellige maskinkropper, men har likevel sofistikert mimikk og kroppsspråk som sammen med Spaders stemme gjør ham til en sterk personlighet. Det er ikke verst å få til.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Småslitent

Men nå begynner det også for alvor å merkes at teamet har gått noen flere ganger rundt kvartalet enn de kanskje burde. Medlemmene av helteklubben Avengers har sine egne filmer, der de personlige historiene deres fortelles, og møtet og friksjonen mellom dem ble etablert i den frydefulle, første «The Avengers», en av de beste filmene i 2012. Men nå dreier det seg for det meste om å gi dem noe å finne på. «Noe å finne på er», som alltid i disse filmene, å lire av seg lynraske remser med teknobabbel i overdesignede laboratorier i det ene øyeblikket, og å storme innover i heller dårlig opplyste militærbunkerser for å redde ut en likegyldig og uvurderlig gjenstand i det neste. Og så er det noen kilende actionkrumspring i luften, og en storby som må reddes, og alt det der.

Denne gang er hevnerne på sett og vis skyld i det selv. Tony Stark går sine fienders ærend når han bruker konfiskert teknologi til å skape en kunstig intelligens, tenkt som en fredsbevarende styrke. Som intelligenser flest har ikke den nye skapningen tenkt å bli kommandert av andre, og det er slik Ultron blir skapt. Han slår seg også sammen med et mystisk tvillingpar (Elizabeth Olsen og Aaron Taylor-Johnson). Hun kan manipulere tanker og han løper som et prosjektil.

Spektakulær bytrussel
Selv om de nå jobber for en steinrik kriminell organisasjon er de fremdeles kledd i de ringlete smykkene og glorete treningsdressene som skal signalisere med tåkelursstyrke at de kommer fra det Krigsherjede Øst-Europa, og de befester inntrykket av «Avengers: Age of Ultron» som en overbefolket boligblokk der du ikke blir kjent med noen av naboene i den grad de fortjener.

I alt det relativt likegyldige håndgemenget er det noen scener som virkelig stråler. Scarlett Johansson og Ruffalo har noen fine, prøvende møter der Black Widow og Hulken prøver seg på en forsiktig flørt. Diskusjonen mellom Ultron og den like menneskeskapte Jarvis (Paul Bettany) om hva som gjør menneskeheten verd å beskytte, er skjelmsk eksistensiell uten å bli tung. Og når en by først skal trues med utslettelse, skjer det sjelen på en mer spektakulær måte enn her.

Men så er det så fryktelig lite fortelling i det hele. Og selv om det er imponerende at to og en halv time ka gå såpass fort, bør to og en halv time strengt tatt gjøre litt mer enn det.