Smått gammeldagse helikoptre

Drägen dukker aldri opp. Til gjengjeld får vi festivalens mest bredbente bassist.

De tar av som en rakett, men overraskende fort finner de fram vaner vi misliker intenst. For lange slike «ventete» instrumentalpartier. Skjønner? Jeg skal forsøke å forklare:

Woodstock-varianten - da bassisten holder på med noe røl og ingen av de andre veit når låta begynte eller når den skal slutte.

Men: De er i stand til å spille dobbelt så fort som Green Day og Bad Religion - og de har trøkk som det samlede dampveivals-kompani i Kristiansands veiveisen.

Aner du likevel en skepsis under disse linjer? Korrekt. Hellacopters holder på interessen i drøye 20 minutter. Deretter blir det ordinær metal, slik de spilte den i England tidlig på 80-tallet. Såpass ordinært blir det, at jeg - idet jeg passerer Anne Marie Almedal i Bendiksbukt - tar meg i å angre kveldens prioriteringer. Faktisk.

Og en sak er jeg hundre prosent sikker på: Drägen gjorde rett, da han bestemte seg for å satse hundre prosent på sitt elskede Backyard Babies.