Smatt litt på dieselforbudet. Det er en forsmak på framtida

Dårlige og upupulære tiltak kan bli nødvendig ettersom klimaendringene skrider fram, skriver Geir Ramnefjell .

Kommentar

Søndag kveld kom varselet, og dermed var det klart hva som ville bli ukas store kranglesak. Dieselforbudet er omtrent like splittende som Marcus og Martinus.

Luftforurensing har lenge vært et problem i norske byer. Nå tok virkeligheten innpå. Den gode, langsiktige politikken hadde ikke klart å henge med i svingene, og dermed var det blitt nødvendig med strakstiltak.

Mange gode tiltak er gjort for å få bukt med forpesting av lufta. Oslo kommune har forbudt oljefyr fra 2020, og gir tilskudd til utskifting. Du får også tilskudd til å bytte ut gamle vedovner som lager masse svevestøv, med nye, rentbrennende ovner. Passasjerbåtene i Oslo skal få landstrøm innen 2020, Nesoddbåtene er byttet ut og skal blir enda grønnere og resten av fergene i Oslo skal også bli reinere.

Det som har manglet, er effektive tiltak for biltrafikken. Det er ikke tilfeldig, for det er når politikken kommer tett innpå hverdagen til folk at den begynner å bli plagsom og vanskelig.

Dermed har det tatt tid lokalt å forhandle fram gode løsninger for miljødifferensierte bompriser og beredskapssatser - ekstra betaling - på dager med særlig høy luftforurensing.

Regjeringen har også trukket beina etter seg. Samferdselsminister Ketil Solvik Olsen er reven som alltid finner en utgang. Han har vært imot lavutslippssoner (ekstra avgifter for spesielle områder i byen), men blitt instruert av Stortinget to ganger. Nå lover han å realisere det, men det tar tid å få det formelle på plass. Kanskje så lang tid at Solvik Olsen slipper å få ansvaret for å ha innført det.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dieselforbudet er et godt bilde på hvordan vi forholder oss til miljø- og klimapolitikken. Snikende trusler blir møtt med tiltak, men ikke gode og omfattende nok. Vi holder igjen der hvor det er politisk trøblete. Budsjettkrisa i fjor høst handlet om dette. Norge har gjennom en avtale med EU forpliktet seg til å kutte 40 prosent av CO2-utslippene innen 2030. Et formidabelt prosjekt. Transportsektoren står for en stor andel, og dermed var det viktig å komme i gang allerede på årets statsbudsjett. Enden på visa ble en minimal økning i avgift og en storstilt satsning på biodiesel - et vanskelig prosjekt som vil kreve investeringer og innsats fra private produsenter for å få til.

Hva hvis det ikke går? Da ligger det an til bøter fra EU, samt enda tøffere krav. Et 12 timers lokalt dieselforbud kan bli som en vakkert minne fra fortida.

Det er ikke bare konflikt som skaper trøbbel. Politikere har også problemer med det som er dyrt, og kjedelig. Allerede i 2001 begynte myndighetene å jobbe systematisk med å vurdere klimaendringenes påvirkning på infrastrukturen. Men det går seint. Mye av norsk infrastruktur preges allerede av at vi ligger etter med vedlikeholdet, og hovedutfordringene i årene framover knyttes til skred, flom og ekstremvær i tillegg til økende havnivå. I Norge har vi 100 offentlige trafikkhavner, 5 000 private kaianlegg og 700 fiskerihavner. 21 av 50 norske flyplasser ligger bare tre til fem meter over havet. For disse kan høyere havnivå med flere tilfeller av stormflo, gi skade på viktig infrastruktur. Overvann på grunn av underdimensjonerte rør er allerede et stort problem i Norge. Under pøsregnet i Oslo sommeren 2015 ble det store oversvømmelser i den nybygde bydelen Kværnerbyen.

Norsk oljevirksomhet turer fram som om Paris-avtalen ikke eksisterer. Regjeringen, interesseorganisasjonen Norsk olje og gass og Statoil hakker stadig på at de vil oppfylle Paris-målene, men borer som om det praktisk talt ikke fantes noen morgendag.

Offshorevirksomheten er knyttet opp mot EUs kvotemarked, men det finnes også en annen kvote som er relevant - hvor mye atmosfæren tåler at vi slipper ut før det går galt. Det er allerede investert og satt i produksjon mer enn det er plass til i «karbonbudsjettet». Statoil håper nå at et nytt felt i Barentshavet, Korpfjell, skal bli den nye utposten som befester oljeproduksjonen i nord. Anslagene varierer fra 500 millioner til 10 milliarder oljefat. Drivkraften bak ekspansjonen i Norge forklarer Statoil selv: Det er kostbart å bore tørre brønner i Mexico-gulfen. Borer du en tørr brønn i Norge, får du i praksis refundert 78 prosent av utgiftene fra den norske stat.

Hurra, alle er fornøyde. Mer aktivitet, mer olje. Arbeidsplasser. Men hva med risikoen på lang sikt? Norske politikere står i fare for å bygge opp en kunstig olje-boble som sprekker med brutal kraft dersom oljeprisen synker på grunn av lavere etterspørsel kombinert med stor tilgang. En rekke eksperter advarer mot nettopp det.

Det blir tøft å omstille økonomien, håndtere galopperende kostnader for velferdsstaten og sikre det grønne skiftet hvis det grå kollapser rett ved siden av.

Politikere må forholde seg til ubehagelige framtidsscenarier, hvis ikke møter vi den uforberedt. Vi har ennå tid, men det begynner å haste. Snart tar virkeligheten innpå, som med luftforurensingen i Oslo.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook