Smekker sniking

Det er rått parti, det her. «Splinter Cell» var i seg selv et fenomenalt spill da det kom ut. Nå er imidlertid oppfølgeren her, og den gjør alt forgjengeren gjorde- bare veldig mye bedre.

Sam Fisher har ikke hvilt så altfor mye på laurbærene siden sist, han er fortsatt så spenstig og smidig som en hemmelig agent kan bli.

Når det viktigste er å ikke bli oppdaget, er det klart at det å kunne krysshoppe opp vegger, eller henge opp-ned fra et tau mens man skyter (eller plystrer) på fiendene, er en absolutt nødvendighet.

Her er det finpresisjon og nær overdrevent følsom styring som må til- samt en lang rekke duppeditter du neppe finner på CeBit-messa.

Det er i det hele tatt enestående, og ennå er ikke flerspillerdelen på Xbox Live nevnt.

Den er nemlig toppen av kransekaka, rosinen i pølsa, eller smøret på flesket om du vil (og da snakker jeg om fett som noe fett ).

På nett, mot andre, åpner spillet seg opp fra en helt ny side. Du kan enten spille som spion (i tredjeperson) eller vakt (i førsteperson), hver med sine fordeler og ulemper overraskende godt balansert mot hverandre.

Det er tre moduser å velge mellom, der alle har til felles at spionene skal forsøke å prestere noe vaktene vil sette alle kluter til for å forhindre dem fra å klare.

Oppslukende, avhengighetsskapende og, som sagt, helt rått .