Smeller i skallen

Så virkelig at det gjør vondt.

BOK: Romanen «I hundenes vold» begynner på slutten av 1970-tallet og strekker seg fram til 2004 og handler i svært grove trekk om kokainsmuglingen fra Medellin via Honduras og Mexico til USA - den såkalte meksikanske trampolinen. Vi får følge romanens fire hovedpersoner på nært hold: Art Keller, den skarpest kniven i agentskuffen med liten sans for byråkrati og regler, Adan Barrera, brutal og sjarmerende dopdealer. Nora Hayden, jenta som selger kroppen sin, men ikke hjertet og Sean Callan, en iskald drapsmann for mafiaen som er hypp på snarlig attføring. Pluss et rikholdig galleri statister i alle valører, med det til felles at de alle er utlevert til sin ublide skjebne i narkokapitalismens navn. Dette er virking og konsekvens på blodig alvor, korrupsjon, forræderi og hevn i uskjønn, nådeløs blanding. Og av disse tilsynelatende oppskriftsmessige karakterelementene skriver Winslow fram flerdimensjonale personer, mennesker hvis smerte og glede er til å sanse, ikke ulikt hva Dennis Lehane klarte i sitt mesterstykke «Mystic River» for noen år siden.

Mer enn underholdning

Men Winslow vil mer enn bare underholdning, og aldri har vel Nietzsches avgrunn-og-monster-shtick vært brukt mer betimelig i spenningsøyemed. Teksten vibrerer av raseri over den amerikanske regjeringens totalt misforståtte krig mot narkotika, utkjempet på en gjennomforløyet måte utelukkende i egen interesse, akkurat som dagens krig mot terrorisme. Ikke siden Robert Stones post-vietnam epos «Dog Soldiers» har en spenningsroman så til de grader dissekert akkurat dette, regjeringers kyniske holdning og hvordan deres egne innbyggere blir like mye skadelidende av den kampen som føres i deres navn, som av det som skal nedkjempes.

Med rytmisk dybde

Winslows språk er muskuløst, setninger åpenbarer seg og avstedkommer innsikter som smeller til i skallen hos leseren og karakterer skrives fram med rytmisk dybde. Det eneste miniskule spørsmålet som melder seg underveis er uunngåelig om man skal ta underholdningslitteratur generelt, og thrillere spesielt, på alvor. Hvor mye vold kan fiktive karakterer tåle? Eller leseren? Don Winslow pusher sin roman for hva den er verdt i så måte og resultatet er glimrende, KO utført med en litterær hestesko i boksehansken. Forfatteren bedriver møkkagraving av første skuffe og «I hundenes vold» er en brennheit helvetesvisjon som det er umulig å rive blikket løst fra. Begynner du først å lese blir du snart like fanget av spillet som karakterene i boka er.

Trøkk med misjon

Dette er dikting, men dommedagen holdes over dem som misbruker sin makt og utnytter andre. Komplekse, levende karakterer, avklart språk med et sjuhelvetes trøkk og en fortelling med en misjon, et budskap. Hva mer kan man som leser ønske seg? Ian Rankin har sagt om Don Winslow at han er så god at man har lyst til å holde ham for seg selv. Feit sjanse sier nå jeg så lenge Winslow skriver bøker så som «I hundens vold». I tillegg har Stian Omland levert en kanonbra oversettelse, og om valget skulle stå mellom en billett til påskefjellet eller å kjøpe denne boka, er det hele såre enkelt: kjøp boka og snik på toget - men husk å gå av hvis du begynner å lese om bord.