Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Smellvakkert!

Sangeren Hope Sandoval innfrir de mest kresne forventninger hos den som har fulgt hennes drøyt tiårige karriere som plateartist.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det fins øyeblikk i ens egen musikkhistorie man ikke glemmer. I 1990 kom en LP flytende fra det tomme intet, med ei ukjent gruppe som viste seg å være en aldri så liten åpenbaring: Mazzy Stars «She Hangs Brightly». Siden fulgte «Tonight That I Might See» (1993) og «Among My Swan» (1996), alle preget av den melankolskvarme stemmen til Hope Sandoval, en vokalist så tilbakelent stillferdig at hun kan få Margo Timmins fra Cowboy Junkies til å høres ut som en aggressiv ræpper.

I fjor sendte Sandoval ut en solo-EP, og nå er et helt album her, innspilt sammen med Colm O'Ciosoig (tidligere My Bloody Valentines), delvis i Norge, med Helge Sten (Motorpsycho) ved spakene og trompetisten Arve Henriksen samt gitarlegenden Bert Jansch med på enkelte spor.

Sandoval framfører 11 smellvakre låter med en forsiktighet som om hun stelte et kull nyfødte kattunger. Lydbildet er nakent, omhyllet av en forførende wall-of-sound-klang, mens xylofoner, kassegitarer, forsiktig slagverk, munnspill i Neil Yong-stil, strykere, Debussy-inspirert piano og diskré kunstlyder stryker som en varsom vind bak Hope Sandovals poetiske klangfullhet. Stemmen hennes er en naturkilde, et blinkende, lite oppkomme av klarhet i denne verdens overveldende kakofoni.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!