Smeltedigel i brann

Ironisk, pessimistisk og faktisk underholdende om etniske gnisninger i USA.

FILM: At rasismen florerer i Los Angeles-politiet ble ettertrykkelig demonstrert i den notoriske Rodney King-saken. Myten om USA som den vellykte etniske smeltedigelen får enda et skudd for baugen i Paul Haggis\' film «Crash».

Pessimismen og svartsynet er ettertrykkelig satt på spissen i filmens episodiske scener der hvite hakker på svarte som spytter på kinesere som tar persere for å være enda mer forhatte arabere som lar raseriet gå ut over meksikanere, mens det samlede raseriet mest rammer kvinner og barn ... for ikke å snakke om illegale hushjelper.

Regidebut

Paul Haggis er mannen som skrev manuset til Clint Eastwoods Oscar-belønte «Million Dollar Baby». «Crash» er hans regidebut, og det er en meget tankevekkende - og faktisk også underholdende - temperaturmåler på Los Angeles\' multietniske atmosfære.

Begrepet «road rage», det som utløses når luntas størrelse er omvendt proporsjonal med bilens, belyses fra alle synsvinkler. Det samme gjelder «racial profiling», tendensen til å automatisk tro at en svart mann i en dyr bil er dophandler eller biltyv. For eksperimentets skyld kan man analysere sine egne reaksjoner overfor en ung mørkhudet mann med stor frakk og ryggsekk på T-banen etter London-bombene. Det er også en variant av raseprofilering.

«Crash» er oppbygd som uavhengige fortellinger som etter hvert får tråder av sammenheng, litt i stil med Robert Altmans «Short Cuts» eller Paul Thomas Andersons «Magnolia». Don Cheadle spiller en tenksom og sosialt bevisst mordetterforsker med en småvittig teori om at mange trafikkulykker i LA skjer fordi folk ellers aldri kommer i fysisk berøring med hverandre.

Matt Dillon spiller en rasistisk politimann som den ene dagen driver seksuell trakassering av en kvinne han ransaker, og den neste dagen våger sitt eget liv for et trafikkoffer.

Ironi

Karakterene har liv og troverdighet fordi de ikke er endimensjonale. De med gode intensjoner kan ende opp som katastrofale monstre og omvendt. Og de grimmeste situasjoner kan mildnes med beksvart ironi. Som når den hvite statsadvokaten skal kapre minoritetsvelgere ved å utdele en tapperhetsmedalje til en etnisk brannmann, men bakker ut når han oppdager at fyren er irakisk og heter Saddam. Eller når de to kule kompisene klager i rappetempo om hvorledes hvite alltid ser nervøst på dem, for så i neste øyeblikk å begå et væpna bilran.

I filmen koker den angivelige smeltedigelen aldeles over. Og satt på spissen, som her, blir de fleste alvorlige problemene tydeligere.