Smelter PÅ Tungen

Dronning Mauds Land frister denne gangen med moderne storbypop. Duoen fortsetter å fascinere, nå mer litterært og rytmisk.

Smelter på tungen er en akkurat passe tittel på duoens fjerde plate. Den plasserer seg i en litterær, urban og ungvoksen virkelighet. Hverdagen, tidsbildene og øyeblikkene forfatter og musiker Arne Berggren beskriver er ikke så ulike de jeg selv kan skrive under på. Tekstene oppleves som mer poetiske enn tidligere, som om de har et tematisk felleskap - eller beskriver en følelse: Akkurat som nå, når regnet pisker mot vinduet en dag i februar, en forsinket og småkomplisert selvangivelse er ikke engang påbegynt; rytmisk og duvende musikk strømmer ut av høttalerne og jeg har det bra. Betinget bra. Melodiøst sett er nok kritikerroste Tiden kler seg naken bedre. Kanskje. Men Smelter på tungen er langt spenstigere og rytmisk mer utfordrende. Det samme gjelder detaljdybden og klangmønstret. Mosaikken i musikken er også flottere. Ingeborg Magerøy synger med morgendis i stemmen, men vokalvariasjonen er for liten og sangen blir en anelse ensformig. Likevel er dette et album som tiltaler meg mer enn de forrige. Rett ut sagt: jeg liker det trass innvendinger, og tviler meg til en femmer.