Smertefull selvrefleksjon

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

Marianne Gullestad i Dagbladet (26.6.) var en skuffelse.

Det er i det hele tatt urovekkende at noen trenger å påpeke at den norske offentligheten i høy grad er en hvit offentlighet, og at den offentlige samtalen bærer preg av det. Aller helst er dette noe normalt oppegående personer burde klare å reflektere seg fram til selv.

Men det er dessverre ikke tilfellet. Selvrefleksjon gjør vondt, derfor er det lettere å la være.

Det hender jeg blir invitert som foredragsholder på seminarer om minoritetsrelaterte temaer. Noen ganger har jeg valgt å fokusere spesielt på norske fordommer. Da kommer det gjerne folk bort etterpå, klapper meg på skulderen og sier jeg var flink. «Men jeg synes du burde snakket litt om det som skjer i innvandrermiljøene også. Ja, du vet, det med tvangsekteskap og sånn».

ALDRI NOENSINNE

har jeg opplevd det motsatte når jeg i innlegget fokuserer på undertrykkende strukturer i deler av innvandrermiljøene. Kanskje er det tilfeldig at ingen, i det vanligvis hvite publikummet, etterpå savner kritikk av den norske offentlige samtalen. Men jeg tror ikke det.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer