KRITISK: Kristenn Einarsson kritiserer Civitas forslag til en liberal kulturpolitikk. Einarsson har tidligere vært styreleder i Norsk Filmfond og Norsk filminstitutt. Han ledet Einarsson-utvalget som la grunnlaget for Stortingsmeldingen «Veiviseren» om norsk filmpolitikk i 2007. Einarsson er i dag administrerende direktør i Den norske Forleggerforening og har tidligere ledet De norske Bokklubbene i mange år. Foto: John T. Pedersen
KRITISK: Kristenn Einarsson kritiserer Civitas forslag til en liberal kulturpolitikk. Einarsson har tidligere vært styreleder i Norsk Filmfond og Norsk filminstitutt. Han ledet Einarsson-utvalget som la grunnlaget for Stortingsmeldingen «Veiviseren» om norsk filmpolitikk i 2007. Einarsson er i dag administrerende direktør i Den norske Forleggerforening og har tidligere ledet De norske Bokklubbene i mange år. Foto: John T. PedersenVis mer

Smertefull vei fra teori til praksis

Forfatterne av Civitas «Kultur for kulturens skyld» kaller filmbransjen en liberal nøtt. Andre vil si: Velkommen til virkeligheten.

Fra tankesmia Civita har det kommet en skisse til en liberal kulturpolitikk, i form av boka «Kultur for kulturens skyld». Forfatterne vil bidra til at dette blir et diskusjonstema i den kommende valgkampen. Det er prisverdig.

At man mener at god kulturpolitikk bør koste det den koste vil, er et godt utgangspunkt. Satsing på kvalitet, at man må korrigere for markedssvikt i et lite land og at man vil ha mest mulig effektivitet i form av lite forvaltningsbyråkrati, er det lett å slutte seg til. Heller ikke ønskene om maktspredning og mer private penger utfordrer mange. Forfatternes teoretiske utgangspunkt bygger i alt vesentlig på det kulturpolitiske grunnlag som er meislet ut i Norge de siste tiåra.

Derfor blir bokprosjektet først interessant når forfatterne skal den vanskelige veien fra teori til praksis. I bokas innledning skriver de beskjedent nok at de vil «antyde noe om hvilke politiske konsekvenser prinsippene bør få». Men når boka avsluttes med femtisju politiske forslag, har nok ambisjonene økt etter at innledningen ble skrevet.

Jeg skal begrense min kommentar til to kulturområder: Film - og bok. Fordi jeg har kunnskap om disse to områdene etter å ha jobbet med dem i mange år, men også fordi bokprosjektets havari fra teori til praksis er så tydelig i forfatternes endringsforslag på disse kulturområdene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men først en generell betraktning. Enhver som har jobbet med kulturformidling er opptatt av å tilby både det folk vil ha - og det de ikke visste de ville ha. Enten man driver Det Norske Teatret eller De norske Bokklubbene vil man presentere publikumssuksessene - og det smale kvalitetstilbudet. Teateret kan gjennom abonnementsordninger, e-nyhetsbrev og på annet vis overtale flere til å ta i bruk hele repertoaret. Når De norske Bokklubbene snart har utgitt seksti bind av serien «Verdens Hellige Skrifter», eller har vært med på ferden som har gjort Per Petterson til folkets forfatter, ikke bare forfatternes forfatter, skyldes det muligheten til å drive en breddeformidling. Å legge opp til ordninger som skal skille formidlingskanalene for det smale og nyskapende fra breddekulturen er en svært dårlig idé.

Den norske filmpolitikken er kanskje den som står lengst unna en liberal kulturpolitikk. Sektoren er tungt finansiert av det offentlige. Sterkt målstyrt er den og det er behov for et filmbyråkrati til å vurdere hvilke av de nærmere åttehundre prosjektene som foreslås hvert år, som skal bli film. Her skulle man tro at den nye liberale kulturpolitikken virkelig ville svinge seg. Stor er derfor overraskelsen når det eneste politiske forslaget i boka på denne kultursektoren er: «Jobbe for en utvikling mot et bedre marked for filmbransjen, der kommersiell film blir i stand til å overleve uten offentlig støtte». Det vil nok filmbransjen si at de jobber med hver dag.

Hvorfor vil ikke forfatterne snu opp ned på denne bransjen også? En sak er at bransjen har innfridd forventningene som er satt til den i forbindelse med økte offentlige satsinger på norsk film. Men det viktigste er nok at den såkalte markedssvikten er så åpenbar når norske filmprosjekter skal konkurrere med Hollywood som har et marked som er mange hundre ganger større.

Forfatterne kaller filmbransjen en liberal nøtt. Andre vil si: Velkommen til virkeligheten.

Men hva så med bokbransjen? Den er noe atypisk for kulturfeltet, siden den i stor grad er markedsdrevet og markedsfinansiert. Unntaket er tiltak som innkjøpsordningen, noe produksjonsstøtte, bidrag til forlaget Samlaget og stipendier til forfattere (selv om størstedelen av stipendiene ikke kommer direkte fra staten). Den statlige politikken er i hovedsak begrenset til indirekte og aktørnøytrale virkemiddel, hvor momsfritak og fastpris er de viktigste. Bokbransjen makter slik, via markedet, å finansiere bredden.

Det foregår et utredningsarbeid for å se på innkjøpsordningen med tanke på nye plattformer, men hovedintensjonene i norsk litteraturpolitikk vil bli foreslått videreført i kommende forslag til boklov.

Ved å fjerne fastprisen på nye bøker og la momsfritaket bare gjelde opp til et visst salg, slik forfatterne foreslår, vil bransjens mulighet til kryssubsidiering svekkes sterkt. Summen av forfatternes endringsforslag vil innebære mer direkte statsstøtte og ikke minst oppbygging av et stort byråkrati for å gjøre prosjektvurderinger som bransjen selv tar seg av i dag. For ikke å snakke om systemet som skal sørge for at leserne skal begynne å betale moms fra det øyeblikk et eksemplar av en tittel selger mer enn 3000.

Innen filmen har man bygget opp et stort Filminstitutt som blant annet løser oppgavene med prosjektvurdering. Med tanke på at det hvert år utgis mer enn 5000 nye titler i Norge, skolebokmarkedet ikke inkludert, er det vanskelig å se for seg kulturbyråkratiske løsninger som skal administrere og vurdere direkte støtteordninger som et alternativ til fastprisordningen.

Heller ikke er det problematisert at det som kalles «armlengdes avstand» i et slikt system blir kortere. Dagens løsning overlater i stor grad til forlagene å gjøre vurderingen av hvilke bokprosjekter som har livet rett. Ved at man skal bygge ut mer omfattende støtteordninger er det sannsynlig at kulturbyråkratiet må gjøre flere valg enn nå.

Disse endringsforslagene for bokbransjen er virkelig det motsatte av hva forfatterne teoretisk forfekter.

For å understreke prosjektets avstand mellom liv og lære: Etter en sterk kritikk av bokbransjens e-boksatsing, selv om brorparten av bøker som egner som e-bøker nå utgis samtidig som papirboka, har forfatterne og Civita bare valgt å lansere «Kultur for kulturens skyld» som papirbok.

Følg oss på Twitter