Smertefulle aftensanger

«En nåde uten mål» kaller Torgeir Schjerven sin nye diktsamling. Tittelen er hentet fra Thomas Kingos skjønne «6te Morgen-Sang», den som åpner slik: «Nu rinder solen op/ af øster-lide,/ forgylder klippens top/ og bjergets side.» Dette lyset er å likne med herrens nåde: «en naade uden maal.»

Det må være denne visjonen av lyset Schjerven deler med Kingo. Det hører ikke bare dagen til, men gjennomtrenger mørket, natta, og skyver døden unna. «Livet er en solskinnshistorie,» skriver han, «fra sol går opp til sol går opp». Eller, slik han snur på det: «fra sol går ned til sol går ned.» Så er ikke mørket og natta opphevet. Vi er stedt i dialektikken lys-mørke, liv-død. En dialektikk dikteren ser fortettet i fiolen natt-og-dag.

«Livet er en lang solskinnshistorie, tenker den gamle sønnen/ og blir glad; tenk at det går an å gå over store enger/ av fioler oppkalt etter opphold mellom solnedganger.»
Samlingen bærer undertittelen «(dikt & skjebneregler for folk og gamle sønner)». Gamle sønner tilhører generasjonen som står for tur. Vi, jeg er også en gammel sønn, erkjenner at solskinnshistorien tilhører livets forside, vi har merket gufset fra evigheten, opplevd fallet. «Og sønnen falt ned./ Blytung av alt som var langt langt borte/ falt sønnen til bunns i sin stjernehimmel/ når solen gikk ned.» De gamle sønner klamrer seg til livets fylde og lys, men hjemsøkes av et metafysisk mareritt: nåden er ikke uten mål.

Men den leden, smerten jeg leser ut av Schjervens dikt er ikke tydelig og eksplisitt uttalt. Smerten finnes, men den er vevd inn i et språk som ikke først og fremst har som mål å formidle. Hans diskurs heller mot et språk- spill som, snarere enn å formidle mening, tilslører den. Ordfigurene, bildene, fanger vår lesning. På sitt optimale kan han bli fullstendig barokk. Det forhindrer ham ikke i å gå til den motsatte ytterlighet: han kan også bli struntete. Men reglesjangeren gir jo rom for den poetiske strunten. Selv en Mallarmé tillot seg å skrive strunt. Hos Schjerven kan den imidlertid virke avledende, ta brodden av alvoret.

Men når det først kommer til alvoret, når den tragiske livsfølelsen projiseres ut i storslagne naturskilderier, da! Vi må tilbake til Henrik Wergelands «Smukke skyer» for å finne maken til de solnedganger Schjerven maner fram i sin djervt ornamenterende stil:

«Uforglemmelige og berømte/ er visselig de store solnedganger. Og hvorfor ikke/ et sørgefølge? Uforglemmelig er visselig stillheten/ i sorgens bøyde applaus ved solnedgang/ et sted hvor solen går ned/ og ruller skyggen av et sørgefølge ut/ til en løper sort av savn, en løper sort og lang/ og bred som en natt under foten der solen gikk ned? drømme/ solen opp? Solen opp i en flimrende/ sommerfuglvrimmel, kravlende grunnen vekk/ til himmel for drømmer på marsj i det høye? Hvorfor ikke?? Hvorfor ikke når drømmene/ allikevel marsjerer/ i forfedrerienes knokler/ av hvit porselen, trukket med hudflak av/ brun korrosjon i det høye?»