Smertefulle historier

«Voladorene klatrer stadig høyere helt opp til toppen av stolpen, uten store fakter. Den siste til å komme opp er en gutt på rundt ti år. Når de er helt oppe, setter lederen seg rett på toppen av stolpen og begynner å spille på en bambusfløyte med én hånd, og på en liten tromme med den andre.»

Scenen er hentet fra én av de 40 fortellingene i Sam Shepards bok «Cruise i paradis». Han befinner seg i Mexicos jungel, der han er med på å spille inn en ny film. Hele staben er ute og spiser, og så blir han vitne til denne oppvisningen av en liten gruppe totaneco-indianere. De er såkalte voladores (flygende menn). Forbløffet ser han hvordan lederen plutselig reiser seg og begynner å danse på toppen av stolpen, mens de andre fire kaster seg bakover med et rep rundt ankelen og «flyr».

«Guttungen ser ut til å være den frieste og mest vågale. Han sprer armene vidt ut og ruller rundt, med munnen på vidt gap. Hele ansiktet smiler. Øynene er lukket i ekstase og den stigende månen ser ut til å smyge seg gjennom hodet hans der han langsomt sirkler ned til bakken.»

Balanserer

Det er noe ved denne lille scenen som på en eller annen måte forekommer meg å si noe vesentlig om Sam Shepards litterære univers slik det kommer til syne i hans debut som prosaforfatter. Da «Cruising Paradise» utkom i USA i 1996, skrev anmelderen i New York Times Book Review at den fungerer både som et kjærkomment tillegg til skuespillene og som et slags kart over forfatterens tankeverden. Dette stemmer. Samtidig må det understrekes at dette er sterk prosa som står ekstremt støtt på egne bein, dvs. den står ikke støtt i det hele tatt, den balanserer på toppen av en stolpe midt i svarte natta.

Landskap

Både som skuespiller og dramatiker har Shepard lenge vært verdensberømt. Han har skrevet mer enn 45 skuespill, og mottatt en rekke priser for flere av dem. At han også kan skrive usedvanlig god prosa, burde derfor ikke overraske, men det virkelig gode har nå likevel en særegen evne til å overrumple.

Landskapene og reisen er viktig for Shepard, det å kjøre lange strekninger alene, uten pause, også som en konsekvens av hans flyskrekk, men først og fremst reisen som bevegelse, som en måte å utmatte seg selv på: «Kjøring inntil kroppen forsvinner, beina faller av, øynene blør, hendene mister følelsen, hjernen slås av, og da, plutselig, begynner noe nytt å komme til syne.»

Sånn kan boka leses også. Den er komponert som en slags reisedagbok, en reise gjennom USA og Shepards liv, skrevet i løpet av de siste ti årene. Handlingen er lagt til steder der fortellingene ifølge dateringer også er skrevet, og følger Shepard fra minner fra hans barndom og fram til denne filminnspillingen i Mexicos jungel. Og når Shepard ikke forteller om seg selv, forteller han om skikkelser som like godt kunne ha vært ham selv.

Noen av fortellingene er utelukkende dialoger. Andre nærmest øyeblikksbilder. Andre igjen «alminnelige» fortellinger. Felles har de preget av å være svært personlige, uten å bli private eller poserende, og det enten fortelleren oppleves som rastløs, distansert inntil det kyniske, manisk iakttakende, eller hensynsløst selvransakende.

Hudløs

Hans prosa er hudløs og virker på en eller annen måte usedvanlig ærlig. Kanskje er det nettopp derfor den også oppleves som vesentlig. Han er en forfatter som besatt søker smertepunktene i tilværelsen, og når disse punktene er avdekket, stikker han fingeren i dem.

Brutaliteten, angsten, forvirringen, tomheten, lengselen, sorgen venter bestandig rundt neste hjørne i Shepards fortellinger.