Smertelig velklang

Makeløst italiensk barokk ensemble

Dir.: Ottavio Dantone Oslo Kirkemusikkfestival Trefoldighetskirken

KONSERT: Det var inn dit, hvor lyst og smerte balanserer så hårfint, at Accademia Bizantina hentet oss på konserten i Trefoldighetskirken tirsdag kveld.

På en måte hadde det italienske ensemblet forberedt oss gjennom programvalget, der ’smertelig vakker’ bare er forbokstaven: Pergolesis «Salve Regina» etterfulgt av Porporas verk med samme tittel, før de druknet oss i Pergolesis legendariske «Stabat Mater», og rammet det hele inn med to Sinfonia’er av Alessandro Scarlatti.

Og likevel klang det totalt overrumplende, med en strykerklang som har tatt opp i seg alt som tenkes kan av vokal fraseringskunst. Frittflytende og sensuell ut i hver fiber, tilbakelent og årvåken på en og samme tid og uten å forsere et eneste øyeblikk, tegnet de musikkens vakre kurver i helfigur. Og Dantone ledet framføringen med de mykeste håndbevegelser du skulle ha sett.

Framføringen kom så tett på den nye instrumentalmusikkens puls som tenkes kan, der hvor vokal- og instrumentalklang inngår i et ømt og heftig favntak som er til å drukne seg i. Strykernes svungne linjer vokser ut av det italienske språkets klang og figurer, slik kvinnestemmene forlenger kroppens linjer som bærer dem fram.

Accademia Bizantina hadde med seg to sangsolister, sopranen Roberta Invernizzi og alten Marina di Liso. di Liso var god, om enn av og til litt lukket i klangen, Invernizzi var en åpenbaring fra begynnelse til slutt.

Det hele toppet seg i Pergolesis «Stabat Mater», der Invernizzi og di Liso balanserte fint mot hverandre. Det er musikk helt på tålegrensen, der de to kvinnestemmene slynger seg i hverandre og bærer fram sin klagesang om sorgen over tapet av en sønn. Vart og uttrykksnært presset Dantone forløpet helt ut mot musikkens svimlende grenseverdier, der hvor lyst og smerte ikke blir til å skille fra hverandre og der vi kan kjenne på at sjelen har en kropp.

Slik møtte vi en klang, egnet til å avkrefte at musikkens indre liv skulle ha med åndelighet å gjøre. For mer konkret og sanselig har vi ikke hørt sjelens vare og fulltonende fløytetoner, enn i avslutningsstrofens Ja, når moldi av skal siga,/lat då sjeli upp få stiga /til ditt sæle Paradis.