Smertens stemme

Sterk, men også sterkt problematisk debutroman.

BOK: Det er vanskelig å være motvillig mot et bokprosjekt som Geir Stian Orset Ulsteins «Piggtrådroser»: En roman om norske fangers opplevelser i konsentrasjonsleirene Büchenwald og Neuengamme. Basert på de omfattende manuskriptene til en av dem som overlevde, samt mange år med samtaler og intervjuer.

Fortellingen er nedtegnet av barnebarnet til overleveren, en debutant som skriver så godt at en skulle tro han har et dusin bøker på samvittigheten, og som håndterer et komplekst og sårbart stoff med stor litterær trygghet. Kanskje er det nettopp tryggheten som sperrer til slutt.

SS-omskolering

Det er enda et absurd kapittel i historien om det tyske riket: Etter at Universitetet i Oslo ble stengt i november 1943, ble knappe 700 studenter sendt til fangenskap på kontinentet, noen til Sennheim i det nåværende Alsace, andre til Büchenwald. Tyskernes mål var å gjøre dem til SS-soldater: Fangene i Büchenwald ble undervist i raseteori og nazistisk statslære av professorer fra Jena. Mens fronten nærmet seg stadig hurtigere, ble nordmennene flyttet på kryss og tvers i riket for å fortsette omskoleringen: Fra Büchenwald til Sennheim sommeren og høsten 44, deretter tilbake til Büchenwald igjen.

Med på disse reisene var Torvald Ulstein, norsk medisinstudent og fange. Etter krigen begynner han på ei bok om leiropplevelsene, den første av i alt tre manus Ulstein skriver om emnet – minst ett av dem i romanform. Ingen av dem blir utgitt. Før Geir Stian Orsten Ulstein i høst debuterer med en roman om bestefarens opplevelser, en ambisiøs tekst som gjennom løst kronologiske bruddstykker forsøker å gi oss del i erfaringen av konsentrasjonsleiren: kvalmen, redselen og fornedrelsen, menneskeskjebnene som går til spille der. Det er et prosjekt det står stor respekt av. Det er like fullt problematisk.

Premisser

Jeg tar forbehold om at jeg kan ta feil når det gjelder enkelte av opplysningene i avsnittet over. Ingenting av dette blir nemlig redegjort for i teksten selv. I stedet må man gjette seg fram til boka forhistorie ut ifra antydninger i romanen, samt forfatterens opplysninger i intervjuer og annet. Overleverens vitnesbyrd spiller altså en avgjørende rolle for å begrunne og legitimere boka – men som lesere kan vi vanskelig vurdere hvordan erfaringene hans bearbeides i teksten her.

Kanskje henger denne mangelen på informasjon sammen med romanens gjennomgående kritikk av historiefaget – av vitenskapens arrogante tro på at det går an å fastholde én sannhet i møte med en virkelighet så uforståelig som konsentrasjonsleirenes. Det er en kritikk det er mulig å sympatisere med. Å erstatte vitenskapelig arroganse med romanmessig arroganse er imidlertid neppe veien å gå.

Fortellervalg

Poenget er ikke at boka mangler troverdighet slik den står nå – litterært sett er «Piggtrådroser» for god til det. Poenget er at framstillingsmåten slår tilbake på boka selv. Fra andre bøker som gjengir fangenes beretninger – som for eksempel fjorårets storslåtte «Tidsvitner» – vet vi hvor mye betydning som ligger igjen i fortellingen av fangeerfaringene.

Å omgås med opplevelser som dette vil alltid på ett plan handle om å finne måter å beskrive dem på, velge ord og sammenhenger for opplevelsene. Derfor kan det, som Orsten Ulstein selv har påpekt, noen ganger være like mye sannhet gjemt i vitnenes forskyvninger av historien, som det er i den såkalt objektive historikerframstillingen.

I den allvitende fortellerstemmen i «Piggtrådroser» derimot – som går ut og inn av skikkelser og scener på virtuost vis, og ikke kvier seg for å framstille selv den mest groteske erfaring litterært – er det ikke mye igjen av denne smerten ved fortellingen. Det skyldes sikkert ønsket om ikke å skåne leserne, ikke skjønnmale virkeligheten.

Men det gjør også boka merkelig kynisk i uttrykket, umenneskelig nesten, midt i alt sitt engasjement. Det hadde virkelig vært slående – ja, rystende – om det skulle vise seg at Torstein Ulstein selv valgte en form som denne, da han satte seg ned for å skrive etter hjemkomsten sommeren 1945. Men akkurat det får vi altså ikke vite ut ifra «Piggtrådroser».