Smil, kultursosiolog!

KULTURSOSIOLOG Kjetil Olaussen er bekymret, og en smule gretten. Bekymret fordi tusenvis av nordmenn låner øre til Lasse Gustavson, Mikael Andersson og andre av Publicoms foredragsholdere. Gretten fordi folk faktisk synes å like det.Selv var Olaussen - som jeg selv var det - tilstede som tilhører i en smekkfull foredragssal i Tønsberg nylig. På podiet sto Mikael Andersson og Ingebrigt Steen Jensen. I salen satt mer enn 400 mennesker som hadde betalt for å høre på. De 400 likte tydeligvis det de opplevde. Foredragene ble stadig avbrutt av klappsalver og latter. Sluttapplausen fant sted i vertikal posisjon.I en kronikk i Dagbladet beskriver Olaussen lett nedlatende tilhørerne som begeistrede. Selv mener han det hele minnet om et «kvasi-religiøst vekkelsesmøte». Selv har jeg aldri vært på et vekkelsesmøte og er derfor usikker på om karakteristikken er særlig presis. Derimot har jeg som konferansearrangør og forlagsansvarlig i Publicom hørt både Mikael, Lasse og Ingebrigt en rekke ganger. Og like viktig, jeg har møtt reaksjonene til en lang rekke av dem som har vært tilstede som tilhørere. Tilbakemeldingene har utelukkende vært positive. Det måtte en kultursosiolog til for å bryte rekka.

OLAUSSEN MENER livsfilosofene gjør livet til et gründerprosjekt der slagordene er «Bli konkurransedyktig! Bli dristig! Bli utadvendt! Bli sterk!» I tillegg frykter han, om jeg forstår ham rett, at livsfilosofene fører oss alle lukt inn i nyliberalismen, fordi budskapet deres må forstås dit at alle fullt og helt må ta ansvar for sin egen livssituasjon. De som ikke har ressurser til å realisere seg selv, faller utenfor. Premisset for et slikt resonnement er at det finnes en standard for selvrealisering, et felles mål for hva som er en vellykket selvutvikling.Han kan ikke ha lyttet særlig godt verken til Lasse eller Mikael. Deres budskap er snarere at man må sette sine egne mål. Hva Kjetil oppfatter som en vellykket selvrealisering, vil være ulikt det Torgeir oppfatter som vellykket selvrealisering. Dermed ivaretas differensieringen. Selvsagt kan det skje at selvrealiseringen resulterer i egoisme, individuell hensynsløshet og fullstendig mangel på solidarisk empati. Men det kan likegodt hende at resultatet blir det motsatte; en realisering innenfor kollektive rammer. Om selvutviklingen skjer i form av engasjement i for eksempel Attac, Norsk Folkehjelp eller Kreftforeningen, kan det vel neppe sies at nyliberalistene av den grunn har sanket en ekstra stemme?

DESSUTEN Hvordan kan man være negativ til at noen ønsker å sette seg noen nye mål, bryte noen gamle konvensjoner eller unnslippe en følelse av klientifisering? Og, hvis et foredrag, enten det holdes av Lasse Gustavson eller andre, kan fungere som startgass eller inspirasjon for mennesker som ønsker å realisere en slik stor eller liten drøm, er det da egentlig særlig grunn til å være bekymret og småsur?Kjetil Olaussen burde isteden glede seg over at så mange ønsker å utfordre seg selv. Selv har jeg i konkludert med at jeg heller vil være en blid forlagssjef enn en gretten kultursosiolog.