Smilande og klisjefylt

Bittermuntert, skeivt smilande og smykka med klisjear er livets dans på rim.

BOK: Av og til reiser det seg røyster som hevdar at den modernistiske lyrikken har spelt fallitt og at det stort sett er eit snobberi og sløseri med kulturmidlar som held liv i den. Nokre av dei som ytrar slikt, er folk som er opptekne av å få lyrikken ut til folk, og som tykkjer det er trist at interessa ser ut til å minka. Andre av dei forstår vel knapt vitsen med at det blir gitt ut poesi i det heile. Av ein eller anna grunn har dei likevel det felles at dei trur at ein poesi med rim og rytme og lettare tilgjengeleg episk innhald, burde vera ein måte å heva lyrikken sitt renommé på.

Som bakgrunn for denne meldinga har eg teke for meg tre publiserte bøker med lyrikk som i stor grad er prega av tekstar med meir eller mindre fast rim og rytme.

Poetisk kraft

Er det slik at desse versa med tanke på kvalitet og varige inntrykk, skil seg klart og positivt ut frå dei såkalla modernistiske diktsamlingane som kjem ut på etablerte forlag, ved at dei kombinerer det å vere lettare tilgjengelege med poetisk kraft og nyskapte bilete?

Den eine av desse er av Marit Nerem, kanskje kjent for Dagbladets lesarar gjennom mange vers på side 2. Ho har bak seg fleire samlingar, som «Salte vers for søvnløse og single» (2004) og «Syrlige vers for syndige og snille» (2005). Ho har også skrive kriminalnoveller. Dikta hennar er prega av kvardagens små plagar og menneskelege dilemma. Ho hyller Gin Tonic og skriv ironisk om Solgløtt aldersheim. Ei og anna invertert ordrekkefølgje kan ein finna, ein del klisjear i biletvalet, her er «evig natt» og «evig strand», men stort sett skriv ho lett og ledig sine vers med bittermuntre poeng både på nynorsk og bokmål og dialekt. Dette er petitar som er upretensiøse og sjølvironiske:

Torfinn e so tjokk og god

og fole fin å kna i.

Men han e gift med søte Gro

som e so mjuk som gamle sko

so e har ingen Torfinn e kan ta i.

Ein annan aktiv versepoet kallar seg Polo. Han er ute med «Lørdagsdikt» der ein og kan lesa at hans døypenamn er Per Larsen.

Boka fortel om ambisjonar om å koma attende med meir, i og med at ho heiter vol 1. Polo vekslar mellom knappe treffande ordspel som «Han hadde/så vidt/til salt/i gråten» og korte grukaktige rim;

Det er grenser

for hvor lykkelig

man kan bli

på en skala

fra 1- 10

Men Polo skriv og lengre episke saker som «På dikterkroen eller historien om Christian Vilde» med elleve vers. Satiriske dikt med empati for dei utstøtte der «Mia-Maria seiler i natt/i Skippergatens streder/Hun seiler under fulle flagg/til nye land og steder». Polo har skapt seg ein eigen identitet på Diktkammeret som eksperten på halterim, snylterim, og andre finurlege former. Ein del av desse versa såg først skjermens lys der. Han skriv rare småvers som liksom glir unna det å avslutta seg sjølv med fynd og klem, men meir blir stille borte med eit skeivt smil. Som i «Hviskeren»:

Jeg hvisker inn i øret ditt;

-  Du er nydelig i sort

og før du aner ordet av det

visker jeg deg bort

Den tredje rimande poeten denne gongen er Stein Erik Lunde som er ute med den upretensiøse bokstavrimande tittelen «Kyss og kjærlighet». Lunde har nærare 500 songtekstar bak seg, har gjendikta Dylan-tekstar og har utgitt eit titals bøker i ulike sjangrar for barn og vaksne. Han fekk Brageprisen i 1998 for «Eggg» og kulturdepartementets premie i 1999.

Vekslande tyngde

Lunde serverer, som dei andre to, vers av varierande kvalitet og vekslande tyngde. Tekstane har ofte kabaretvisa og skillingsvisa som mal. Og dei held seg til godt oppkøyrte nattlege motorvegar. Det vert det mykje om kjærleik, brot, sjalusi og lengt. Det er kort avstand mellom kvinner, vin og vals, mellom einsemd, trekkspill og konjakk. Det er heller ikkje langt mellom klisjeane; «Eg ser at ti Teddy er blitt til to,/Tenner en til og faller til ro./For over elva der vil jeg finne/ verdenes varmeste fineste kvinne». Men innimellom glimtar han til med strammare sakar, ikkje nett nyskapande, men heilskaplege og velfungerande. Han kan, som i «Mainatt», fortelja varme og vare historier om menneskelege kjensler og fasar i livet. Skulle ein samanlikna med eit middels knippe modernistiske diktsamlingar, er her openbart også i desse tre rima bøkene situasjonar og sprell i språket som kan få ein til å trekkja på smilebandet, og tenkja at dette skal eg jammen hugsa. Og det er stemningar og ting til ettertanke. Eit av problema er at dei aller fleste av desse dikta er skrivne slik at dei er tømde for innhald når du har lese dei ein gong. Dei er mest underhaldande, og utfordrar ikkje lesaren med mangetydige og krevjande uttrykk. Og samanliknar eg med dei betre diktsamlingane, vert nettopp dette slåande; etterklangen er kortare, det nyskapte bileta som vågar å utforska dei språklege grensene, er fråverande.

KJENT FRA AVISSPALTENE: Marit Nerem har hatt mange dikt på trykk i Dagbladet.