Symbolsmil: Sandra Bland engasjerte seg i #BlackLivesMatter-kampanjen måneder før hun selv mistet livet i politiets varetekst. Dev Hynes fra Blood Orange hedrer Sandras smil i høstens vondeste pop-perle. Foto: Scanpix / Instagram
Symbolsmil: Sandra Bland engasjerte seg i #BlackLivesMatter-kampanjen måneder før hun selv mistet livet i politiets varetekst. Dev Hynes fra Blood Orange hedrer Sandras smil i høstens vondeste pop-perle. Foto: Scanpix / InstagramVis mer

Smilet som stilnet.

Sandra Bland døde i politiets varetekt i Texas, i juli i år. Men smilet hennes står igjen som det ultimate bildet på den menneskelige dimensjonen i en opphetet politisk diskusjon.

Noen som etterlyste politisk engasjement i popmusikken, eller popmusikk som vekker politisk engasjement? Vel, denne uken så landets justisminister, en justisminister som ofte bidrar til livsviktige politiske debatter som angår fundamentale prinsipper med et knapt «ingen kommentar,» seg nødt til å kommentere en norsk raplåt. Mens et bystyremedlem fra samme politiske parti forsøkte seg som musikkanmelder i kommentarfeltet, i anledning samme raplåt. Her er det vel forresten verdt å minne om at samme bystyremedlem tidligere har oppfordret til boikott av en hel musikkfestival grunnet en opptreden fra samme rapgruppe

God uttelling
 for Karpe Diems triple singel- og videoslipp, med andre ord, og bare å ta av hatten. Selv synes jeg imidlertid den tredje av disse låtene, den som kanskje har fått minst oppmerksomhet så langt, er den klart mest treffsikre. «Au Pair» setter et fokus på familieverdier i globaliseringens tidsalder som i grunnen minner litt om Lukas Moodysson ambisiøse (og sympatiske, om ikke fullt ut vellykkede) amerikanske film «Mammut». Og treffer særlig blink når Chirag drar det hele ned på bokstavelig talt familiært nivå, tematikken kommer liksom litt nærmere; 

vi hadde plastikk på kontrollen, til og med på sofaen 
de hvite tar´ke vare på ting, det sa morfar  

OK, kanskje handler dette først og fremst om en personlig preferanse. Men selv har jeg alltid tenkt at det fremste politiske potensialet i popmusikken, ligger i evnen en poplåt har til å trekke kompliserte politiske diskusjoner og hendelser som som setter hele samfunn, kanskje en hel verdensorden i bevegelse, ned på et mellommenneskelig nivå. Selvsagt er ikke denne følelsesladede tilnærmingen til politikk uproblematisk, men det kan allikevel være svært verdifullt, om så bare for å få oss til å forstå hvorfor politikken angår oss alle, som enkeltmennesker.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Som når sanger og låtskriver Bill Withers en oktoberkveld i 1972 foran en fullsatt Carnegie Hall, under innspillingen av sitt senere kanoniserte doble live-album, introduserte en nyskreven låt. Med en lang snakkeintro, som handlet om nettopp dette, hans tilnærming til Vietnamkrigen (dengang inne i sin siste, dødelige fase). Hans møte med en ung fyr som nettopp var tilbake i USA, etter å ha mistet hele høyre arm. Hans forsøk på å sette seg inn i hans verden. Hva var mest sentralt i denne unge mannens opplevelse av Vietnamkrigen og dens konsekvenser? Kanskje var det mest sentrale for ham noe så enkelt som at han ikke kunne skrive med venstrehånda

I USA, og særlig i det afroamerikanske USA,
har debatten om politiets voldsutøvelse vokst til et av de mest brennbare temaene i den offentlige samtalen siden hendelsene i Ferguson for et drøyt år siden. Noen snakker også om hvordan det har utløst en ny sosial bevisthet innen popmusikken. Utpreget politiske artister som Tom Morello og Chuck D var selvsagt snare til å kaste stemmene sine inn i samtalen i form av nyskrevne låter, sammen med andre artister med det man kalle en mer ...spirituell tilnærming til afroamerikansk identitet, som for eksempel D'angelo.

Men i takt med at stadig flere tilsynelatende skandaløse tilfeller av politivold (endelig/for en gangs skyld!) havnet i medienes søkelys, hev også uventede stemmer seg inn, artister som ikke akkurat er kjent for sitt politiske engasjement, folk som G Unit og til og med notorisk virkelighetsfjerne Prince. Greit nok, med varierende resultater, men det er vanskelig å nekte for at det også har kommet en god del kraftfull musikk ut av dette engasjementet. 

Allikevel må jeg si at den første låta i denne fortsatt pågående bølgen av politisk engasjert pop som virkelig trang gjennom til hjerteroten min, kom først for en drøy uke siden. Pussig nok skrevet av en slags outsider. For Devonté Hynes er oppvokst i Storbritannia, og trådde sine musikalske ungdomssko i den mer utforskende enden av forrige tiårs britiske indiescene. Men har siden slutten av forrige tiår til de grader gjort New York til sitt fysiske og åndelige hjem, også for sitt prosjekt Bood Orange. Hvis 2013-album «Cupid Deluxe» ikke bare utforsket nær afroamerikansk musikkhistorie, men også hadde et utpreget nordamerikansk blikk på identitetspolitikk, enten vi snakker kjønn, klasse, seksualitet eller rase.

Og når Hynes i slutten av oktober brøt en for ham å være uvanlig lang taushet som plateartist, var det med en kommentar til denne brennbare samfunnssamtalen som skjærte rett inn i margen. Med utgangspunkt i denne sommerens mest omtalte tilfelle av dødsfall i politiets varetekt; når 28 år gamle Sandra Bland (som selv hadde engasjert seg i den løse nettbaserte aktivistkampanjen #BlackLivesMatter) etter å ha blitt arrestert for en mindre trafikkforseelse i Texas, døde på cella etter tre dager i varetekt. Etter det mange vil hevde var uklare omstendigheter. Hva er så Dev Hynes innfallsvinkel?

Sandras smil, på de private bildene familien gjorde tilgjengelig på sosiale medier i dagene etter dødsfallet nådde offentligheten. Nettopp livsgleden og mildheten i smilet gjorde Sandra Bland til et kanskje ekstra forståelig symbol for de potensielt dødelige konsekvensene ved statlig maktutøvelse.

Og det er nettopp vitalitet som står igjen som et stikkord når man ser videoen til Blood Oranges «Sandra's Smile», hvor Hynes og (hippe) venner som (tidligere #Vers-«covergirl»!) Junglepussy danser gjennom New Yorks gater. En slags trassig livsglød, en kraftfull demonstrasjon av retten til trygg livsutfoldelse, også for afroamerikanere. Det er verdt å merke seg at også på versjonen for strømmetjenester, uten medfølgende video, innledes låten med bakgrunnslyden av livlig gatestøy, som for å understreke poenget. 

Men det er også en potent krasshet her, i henvisningen til et intervju i New York Magazine fra august i år, hvor moren til Trayvon Martin blir spurt om hvorvidt hun er klar til å tilgi sin sønns drapsmann, den (i manges øyne skandaløst) frikjente George Zimmerman. Det er et enkelt, men gjennomtrengende spørsmål som stilles når Hynes i den korte, sedvanlig skisseaktige sangen synger

Why should she forgive? 

Her i spalten kan vi vanligvis styre vår begeistring for nettstedet Genius, med sine brukergenererte og svært ofte infantile, misinformerte, overdrevet bokstavelige og/eller totalt overflødige tolkninger av raptekster og andre poptekster. Men blant de få interessante og lesverdige øyeblikkene på nettsiden, er de tilfellene hvor tekstforfattere selv hiver seg inn i samtalen om tekstene.

 

Og Dev Hynes egne notater til «Sandra's Smile» er vel verdt å lese, særlig når det kommer til nettopp konseptet tilgivelse, og hvorfor Sybrina Fulton overhodet ble stilt spørsmålet om nettopp tilgivelse: «This is a deeper question, and one I've been writing about in my personal time a lot, the idea of Christianity in black culture, and thus the views of which we view the black mother in society.» Med andre ord er altså ikke den emosjonelle og empatiske tilnærmingen til politisk materiale i en popsang, noe hinder for mer dyptpløyende samfunnsmessige analyser, sånn bare for å fjerne en falsk motsetning her.