Smiskeperioden

I overgangsperioden mellom gammel og ny regjering smiskes det grundig for å innynde seg hos det nye regimet, skriver Geir Ramnefjell.

NYE RYGGER: Nye rygger skal kløs, og akkurat nå får de ganske god og grundig behandling, skriver vår kommentator. Foto: Øistein Norum Monsen / DAGBLADET
NYE RYGGER: Nye rygger skal kløs, og akkurat nå får de ganske god og grundig behandling, skriver vår kommentator. Foto: Øistein Norum Monsen / DAGBLADETVis mer
Kommentar

Posisjonering er en eldgammel øvelse. Alle med et snev av maktambisjoner vet å innordne seg. Da gjelder det å manøvrere riktig, gjøre de rette personene til lags. Det er ikke noe suspekt ved dette, men i overgangen til et lenge bebudet regjeringsskifte er det underholdende å se hvor åpenlyst det skjer.

Smiskingenen har flere formål. Vi kan ta utgangspunkt i et par konkrete eksempler: De to store sakene som skilte seg ut da samarbeidsavtalen mellom de fire borgerlige partiene ble lagt fram for en uke siden, var klima og innvandringspolitikk. Miljøorganisasjonene har lenge vært skuffet over den rødgrønne regjeringens ambisjonsnivå på klimafeltet, og har i lengre tid løftet fram de borgerliges politikk. De har gitt tydelig uttrykk for at klimasaken kanskje ville få det lettere under et nytt styre.

Argumentene for dette har vært gode, men noe av poenget med flørten har selvsagt også vært å dyrke forventninger. Slik har de skapt handlingsrom - større mulighet til å uttrykke skuffelse dersom politikken ikke innfrir, som en sviktet og forrådt bestevenn.

Da det ble klart at Lofoten, Vesterålen og Senja - og i tillegg til flere andre havområder - er fredet for oljeboring og konsekvensutredning de neste fire årene, kunne de feire. Det er selvsagt ektefølt, men strategisk sett er det heller ingen vits i å holde følelsene tilbake. Dermed ble det jublet så høyt og tydelig som mulig, slik at vennskapsbåndene tilsynelatende blir enda sterkere - og fallhøyden desto større dersom klimainnsatsen svikter på andre områder seinere.

Ingen tviler vel på at Bellonas Fredrik Hauge vil si høyt og tydelig fra dersom han skulle endre oppfatning om den kommende regjeringens klimasatsing.

Generalsekretær Sylo Taraku i LIM-nettverket (Likestilling, integrering og mangfold), uttalte til Klassekampen i forrige uke at samarbeidsavtalen mellom de fire borgerlige i sum liberaliserer regjeringens innvandringspolitikk, mer enn den strammer inn. I samme artikkel sier Rune Berglund Steen, som er leder i antirasistisk senter, at «avtalen gir ingen Frp-revolusjon i asyl- og innvandringspolitikken. Dette er de mest moderate innstramningene vi kunne ha ventet oss av en regjering som inkluderer Frp.»

Begge har ryggdekning for å ordvalget sitt, men som Steen understreker seinere i artikkelen: Frp skal nå inn i departementene, og det gir handlingsrom. Mye kan strammes inn uten å måtte endre loven.

Vennlige, velvillige tolkninger er rett og slett klok politisk strategi i tider som dette. Signalet de sender er at de ikke er trassige motstandere og opposisjonelle, men konstruktive organisasjoner som er villige til å spille på lag. Da er det også vanskeligere å utdefinere dem. Hvis du alltid klager og protesterer, er det til slutt bare menigheten som bryr seg om det du sier.

Folkemusikk-profilen Knut Buen fikk en gang spørsmål om hvorfor han hadde sluttet å kritisere de som ville endre på eller tøyse med sjangeren, og svarte omtrent slik: «Eg ville ikkje berre stå i eit hjørne og gjøy som ei bikkje»

Disse to eksemplene er bare toppen av isfjellet. Interesseorganisasjoner av alle slag skal nå søke gjennomslag for sine saker, og må legge en strategi for hvordan det skal foregå. Den første tilnærmelsen er garantert av det hyggelige slaget. Pressen har også interesse av å dyrke fortrolighet med nye kilder.

Selv må jeg innrømme at jeg dristet meg til en halvveis rosende formulering om Olemic Thommesen - før det ble klart at han likevel ikke blir kulturminister, men stortingspresident. Bortkastet.

Departementsansatte må omstille seg etter åtte år med rødgrønt styre - ikke minst de som er ansatte i informasjonsavdelingene, som har hatt som jobb å selge politikken til pressen. I andre land skiftes disse ut ved valg, men i Norge er de faste statsansatte. Nå skal de selge en annen politikk, med samme glød.

For ikke å glemme: like selvsagt som at kommunikasjonsbyrået First House tidligere sanket topp-politikere på sosialistisk side, har de nå ansatt Erna Solbergs stabssjef, Haakon Dagestad. Nye rygger skal kløes, og akkurat nå får de ganske god og grundig behandling.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.