Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Smiths briljante rør

Briljant stilistisk flodbølge om tomhet og jag etter vind - men tematisk dilettantisk og forvirret.

BOK: Jamaicansk-britiske Zadie Smith (f. 1975) knalldebuterte med prisbelønte «Hvite tenner», om et multikulturelt London. Det samme miljøet bruker hun i «Autografmannen», der vi møter Alex Li-Tandem. En fet kineserjøde som doper seg, drikker, krasjer bilen i lsd-rus og skader kjæresten, som han også er utro mot. Den Hornby-aktige helten lever av å handle med autografer, og i tretten år har han ukentlig skrevet til sitt store idol, den amerikanske femtitallsskuespillerinnen Kitty Alexander, hvis navnetrekksverdi nettopp ligger i at hun er ukjent og ikke svarer på fanbrev. For autografmiljøet er sært og eksklusivt; her samles det på seriemordere, playboydamer, nazister, Marilyn Monroes første mann, den tredje mannen på månen, Hiroshima-bomberne, selvmordsbrev. På auksjonene kan du òg kjøpe deg karakterroller i romaner.

Big Brother


Når så boka åpner i Royal Albert Hall, opprinnelig bygd til fremme av kunst og vitenskap, men nå fribryterarena i kampen mellom Big Daddy og Giant Haystack, forstår vi hvor Smith vil: Skildre en Big Brother-virkelighet der identitetsløse jakter på idoler. En mediestyrt verden der Alex ikke tar ting personlig, men «filmatisk, eller televisuelt - hvis han da overhodet tok det». Og «der det er umulig å følge en mann eller slutte i en jobb uten at en hel encyklopedi av filmatiske geberder kommer og skubber deg unna».

Briljant


Og Smith briljerer i denne fem hundre siders flodbølga av ei bok der vi på moderne tegneserieaktig vis følger hovedpersonen på dopturene, i bakrus, storbyjakt, taxitur i N.Y. Aller best er Smith på samtaler, som fyllerøret der det listes opp de første nakenscenene og mest beryktede selvmordene innen filmens verden. Her er et utall henvisninger (oppramsinger) til alt fra Garbo, Lenin, Bogart, Wittgenstein. Her er snakkebobler, tegninger, håndskrift, apokryfer og sjarmerende frekkheter som en parentes for at leserne skal finne et bedre ord enn Smith. Samtidig har hun gode billedlig-muntlig måter å formulere trivialiteter på. «Du tror visst at verden består av navnet ditt. Om og om igjen.»

Kryptisk


Kort sagt, «fancy» litteratur (sist forsøkt i Norge med Grünerløkka-debuten «Pure Popmusicbaby» med de samme referansene: Casablanca, pop og dop). Men Smith kan sjangeren bedre enn de fleste, så godt visse steder at det ender i rent rør: «Alex er en autografmann. Det kan minne litt om å være en gnom, eller en snill heks eller en flygende ape eller en rabbiner.» For flodbølga av ord og karakteristikker og informasjon lurer oss av og til, liksom den såkalt kryptiske dedikasjonen som bare er et dårlig ordspill: «Til min venn Adam Andruster som vet forskjell på morsomt og morsomt.»

Dilettantisk


Men Smith vil mer enn bare å referere sin generasjons sjargong «innenfra». Hun forsøker å plassere den i en sammenheng der jødedommen har en viktig rolle. Bl.a. holder Alex på med en roman om skillet mellom jøde og goy, og med spissformuleringer som «jødisk berømmelse og goyisk fandyrkelse». Ironisk nok blir Woody Allen-fan og ikke-jøde Smith selv et parodisk eksempel på en slik goy. Her er hebraiske tegn, bestemødre som døde under holocaust, rabbinerkompiser og kabbalister. Men det hele blir dilettantisk og malapropos i likhet med de mange henvisningene til zen. Dette er beslektet med at kineserjøden Alex ikke overbeviser, noe som er tydelig mot slutten da Smith lar ham «vokse» idet han går med på å velsigne sin elskede avdøde far. Det moralistiske her stemmer dårlig med stil og tematikk i resten av boka, der «kulturdiagnosen» sjelden kommer lenger enn et gjentakende «Der er det alt sammen. Sfærenes vei. Bokstavenes vei. Verden er i stykker».

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media