Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Smittefrykten er skadelig

NOEN MASSEMEDIER, lokale eksperter og hjelpeorganiasjoner har allerede slått det fast: Det blir store epidemier etter flodbølgen. Folk må vaksineres! Lik må brennes! Drikkevann må skaffes! Ellers vil titusener av mennesker dø. Disse advarslene kommer alltid etter naturkatastrofer, som jordskjelvet i Bam i fjor og storflommen her hjemme i 1995. Men epidemiene kommer sjeldnere enn advarslene og ryktene skulle tilsi.

En flodbølge rammer tusenvis av kilometer av kysten rundt Det indiske hav og dreper titusener av mennesker. Hvordan skulle dette føre til epidemier? Epidemifolkloren rundt krig og katastrofer er sterk. Frykten for lik likeså. Ved Folkehelseinstituttet har vi forsøkt å fremme en mer nøktern tilnærming. Vi er skeptiske til advarsler som ikke ledsages av en reell risikovurdering.

Og vi er skeptiske til ordet epidemi fordi det misoppfattes. For fagfolk betyr epidemi bare at det forekommer flere sykdomstilfeller enn forventet på et visst sted i et visst tidsrom. Mange legfolk, derimot, forbinder en epidemi med en sykdom som smitter lett fra person til person og derfor rammer blindt. Akkurat det er usannsynlig nå, så la oss heller kalle det en fare for økning i forekomsten av visse smittsomme sykdommer. Og den faren gjelder i første rekke vannbårne sykdommer.

KOLERA, TYFOIDFEBER, dysenteri (shigellose), hepatitt A (smittsom gulsott) og hepatitt E er til stede i de berørte områdene i Asia, men forekommer ikke hyppig. De smitter på samme måte: Smittestoffet kommer inn i kroppen gjennom munnen, svelges, formerer seg i kroppen og kommer ut igjen gjennom avføringen. For å smitte mellom mennesker må altså smittestoffet komme fra avføringen til et menneske inn i munnen på et annet menneske. Det kalles fekal-oral smittevei. Det kan skje for eksempel ved at den syke ikke vasker hendene godt nok før hun lager mat eller tar hendene oppi et drikkevannskar. Da er det familien og de nærmeste som er i smittefare.

Smitten kan spres til mange dersom pasientens avføring forurenser drikkevannskilden, for eksempel fordi det er lekkasje fra kloakken. Da kan det komme en eksplosiv spredning som kan se ut som om smitten sprer seg fra person til person, men som altså skyldes at alle er utsatt for en felles smittekilde, nemlig drikkevannet.

Forutsetningen for dette scenariet er imidlertid at folk drikker fra ødelagte vannkilder. En flodbølge på overflaten kan skylle kloakk, gjødsel og døde dyr ned i brønner og åpne vann, men vil antakelig ikke ødelegge dype grunnvannskilder og heller ikke kilder som er noen hundre meter inn i landet. Kanskje har mange av de rammede god adgang til rent vann i landsbyen innenfor kystlandsbyen, slik som vi vet er tilfelle i Thailand. Kanskje har de mulighet til å koke eller klorere vannet. Problemet er at mange observatører hevdet at faren for epidemier med kolera og andre vannbårne sykdommer var overhengende før man visste hvordan det hadde gått med vannforsyningen i området.

MYGGBÅRNE SYKDOMMER: Malaria og dengue (en form for blødningsfeber) er til stede i området. Myggen er avgjørende for spredningen fordi myggen suger i seg blod med smittestoffet fra en syk person og sprøyter det inn i neste person. Mygglarver utvikler seg i stillestående ferskvann, for eksempel små pytter eller bøtter med vann. Noen eksperter pekte på at flodbølgen førte til oversvømmelser som kunne gi flere slike vannpytter, og minte oss om tilsvarende hendelser etter flomkatastrofer. De glemte at flodbølgen var saltvann, som ikke er noe egnet vekststed for mygg.

Problemet med myggbårne sykdommer er at mange folk ikke lenger kan sove i sine hus med myggnetting, men må sove ubeskyttet under en åpen, myggrik himmel.

FAREN FOR meslingeepidemier ble tidlig trukket fram. For tidlig, antakelig, så lenge vaksinasjonsstatus for den aktuelle befolkningen er ukjent. De fleste er nok immune, enten fordi de er vaksinert eller fordi de har hatt meslinger før. Da er det bare de ennå uvaksinerte spedbarna som er i fare. Og de er så få i hver landsby at meslingeviruset ikke kan få fotfeste.

Problemet oppstår først når mange folk samles i små flyktningleirer. Da bringes plutselig mange uvaksinerte spedbarn på smittedistanse av hverandre. Da kan meslingeviruset få en stor nok gruppe personer å smitte til og fra slik at det oppstår en epidemi. Massevaksinasjon av spedbarn og småbarn mot meslinger kan derfor være et fornuftig tiltak i flyktningleirene allerede nå.

LIK SMITTER IKKE. Ingen har hittil kunnet rapportere hvilke epidemier man frykter at likene på strendene skal gi opphav til. De fleste smittestoffer som måtte finnes i et menneske, lever ikke mye lenger enn mennesket selv og legemet tilføres ikke nye, farlige smittestoffer etter døden. Likevel er det fornuftig for dem som håndterer likene å benytte hansker og beskytte øyne, nese og munn mot sprut av kroppsvæsker fra liket. For eksempel kan liket av en hivpositiv inneholde levende hivvirus noen dager etter døden. Men hiv og andre smittestoffer flyr jo ikke for egen maskin fra liket inn i forbipasserende. Miasmetenkningen ble forlatt for over hundre år siden.

Etter hvert kommer nye bakterier til og setter i gang forråtningen av liket. Synet og lukten blir uutholdelig. Men dette er ufarlige bakterier. Smittefaren er fremdeles ikke der.

SMITTEFRYKTEN HAR mange uheldige konsekvenser. Turistindustrien lider fordi folk blir skremt. Folkehelseinstituttet og reiseoperatørene har mottatt en rekke telefoner fra bekymrede nordmenn som nå ikke tør å reise til Asia. Lokalbefolkningen blir også skremt.

Nødhjelpsarbeidet kan svekkes ved at folk og penger brukes til unødvendige tiltak. I Thailand er mange satt til å spraye desinfeksjonsmidler over likplassene og beina til besøkende. Bortkastet. (Vi så det også i Kosovo. Da var det køen av flyktninger som ble sprayet. Skammelig, nedverdigende og unødvendig.) De skadede på norske evakueringsfly ble møtt på flytrappa på Gardermoen av helsepersonell i smittebeskyttende «romdrakter», «gassmasker» og «slalombriller». Skremmende, unødvendig og ressurssløsende.

DEN VERSTE FØLGEN av smittefrykten har likevel vært den forhastede kremeringen og massebegravingen av uidentifiserte lik. På grunn av helt unødvendig smittefrykt er mange etterlatte blitt frarøvet mulighet til å få begravd sine kjære. Noen av de etterlatte vil, som mang en norsk fiskerkone, aldri få ro så lenge liket ikke er funnet. Noen vil bruke lang tid på å lete etter liket, slik som de amerikanske familiene som ennå leter etter sine falne soldatsønner i Vietnams jungel.

Frykten for epidemier etter flodbølgen i Asia har altså vært for dårlig begrunnet. Det er mulig - for hver enkelt sykdomsgruppe - å analysere nøkternt den reelle smittefaren for hver befolkning. Da blir trusselbildet mindre dramatisk, og det er mulig å prioritere de riktige smitteverntiltakene

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media