Smittende morsomt om mystisk folkeferd

Man tar opp en ny, stor taterbok på 400 sider med anelse om at dette kanskje vil bli tungt. Og man begynner lesningen mer av plikt overfor vår forfulgte minoritet enn håp om tidtrøyte, egentlig. Men man tar feil.

Thor Gotaas' «Taterne. Livskampen og eventyret» er faktisk smittende morsom. Den gir en så fengende, fargerik og samtidig veldokumentert skildring av taterne i norsk kulturhistorie fra 1600- 1700-tallet til i dag, at man ved leseslutt sitter beriket tilbake. Dette ville man ikke vært foruten. Boka viser hvordan taterne har gitt liv til den norske hverdagen, hvordan de har rusket opp i gråsteinlandet, forarget og fascinert og samtidig utfordret yttergrensene av godtfolks moral og toleranse. I folklore og populærkultur, gjennom sagn og sanger, i eventyr og skremselshistorier har de mystiske taterne lokket oss bofaste, men samtidig vist oss veien vi ikke skulle gå. Det er derfor en bok om Norge, dette, om norske tradisjoner og heimlige seder, sett gjennom trollspeilet av de par- tre tusen reisendes omflakkende liv.

Slitsomt å «reise»

Forfatteren stiller seg selvfølgelig på taternes side. Selvfølgelig. Men han er ellers åpen til alle kanter, moraliserer sjelden (bortsett fra over de ivrigste misjonsprestene), og har mest av alt sans for hvordan livsgleden, ferdighetene og håndverket innen taternes kultur i gamle dager ble tatt forholdsvis vel imot utover i bygdene. Samtidig underslås ikke hvor slitsomt det var å vandre, eller «reise», som taterne selv sier, og hvordan mange faktorer i løpet av 1900-tallets første halvdel grep inn og virket sammen til at dette liv av frost og sult og hostende unger ikke kunne opprettholdes, selv ikke ute i periferien av et moderne samfunn.

Bry-seg-mentalitet

Tvangsintegrering var én faktor, men det var også mange andre forhold som spilte inn. Kanskje må vi si at taternes egentlige livsform hørte det gamle bondesamfunn til, og at tapet av deres kultur faller sammen med mange andre endringer - i kommunikasjoner,

velferdsnivå, mestringskrav, og ikke minst i den bry-seg-mentalitet vi kaller empati og som fra forrige århundreskifte strakte sin hender mot alle «ulykkelige» i samfunnet. Summen av dette kom til å besegle taternes skjebne. I dag er de borte fra landeveien.

Boka er rikt illustrert, og morsomt redigert i en miks av brede skildringer og hurtige tablåer. Det utførlige registeret gjør sitt til å sikre «Livskampen og eventyret» en varig plass i kultur- og folkelivshistorien.