Smittet mat på alles fat?

Næringsmiddeltilsynet skal sørge for at alle matvarer er helsemessig trygge, enten de er norskprodusert eller importvarer. Vil den nye veterinæravtalen med EU svekke kontrollmulighetene og gi norske forbrukere smittet mat?

Vi importerer mye mat til Norge. Utvalget av frukt og grønt, korn og kornprodukter, sukker, kaffe, te og krydder ville ikke vært det samme uten importvarer. Derimot importerer Norge nesten ikke animalske produkter (kjøtt, melk, ost, egg osv). 98 prosent av kjøttet nordmenn spiser er fra norske husdyr. Det er de animalske varene EUs kontrolldirektiver omfatter.

Stortinget skal ta stilling til om Norge skal innrette sin kontroll av importerte animalske matvarer etter de samme regler som gjelder mellom EU-landene. Skåret til benet er det sentrale i avtalen at avsenderlandet har ansvaret for at matvarer er kontrollert og funnet i orden for eksport. Hjemlandets myndighet autoriserer eksportbedriftene. I prinsippet forutsettes matvarer fra andre EU/EØS-land, og kontrollen av disse, likeverdig med vår egen. Dermed skal det ikke være nødvendig med grensekontroll, det vil si å holde importpartier systematisk i arrest inntil prøver er tatt ut og analysert.

Så blir spørsmålene: Hvordan er matvarene i EU. Stoler vi på kontrollen i avsenderlandet? Hvilke kontrolltiltak kan norske myndigheter sette inn når grensekontrollen avskaffes? Og ikke minst: vil vi få mer import til Norge? Aller først: Norge har allerede overtatt det meste av EUs regelverk når det gjelder krav om helse og hygiene i næringsmiddelproduksjon. EU-lovgivningen, som vår egen, stiller krav om at alle matvarer skal være helsemessig trygge. Illustrerende er det at inspektører fra Eftas overvåkingsorgan, ESA, reiser rundt på norske kjøttbedrifter og fiskeribedrifter og sjekker den hygienske standarden mot kravene i EUs direktiver.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men på tross av felles regler, det er liten tvil om at Norge har god status for de fleste sykdomsfremkallende smittestoffer, mens mange EU-land sliter. Salmonella er mest kjent. Uten å henfalle til norsk selvgodhet, er det uten tvil slik at vi er et av de få land innen EU/EØS-området hvor salmonella praktisk talt ikke finnes i matvarekjeden. Prisen å betale for økt handel, hyppige reisevirksomhet og migrasjon, kan lett bli at uønskede smittestoffer følger med på lasset. Ni av ti som oppsøker lege i Norge med salmonella er smittet på reiser i utlandet.

La meg likevel understreke at heller ikke norsk dyrehelse og matvarer er helt problemfrie, og vi har jo et par ganger opplevd å finne dyresykdommer og sykdomsfremkallende bakterier som etter «læreboka» ikke skulle være der. Norge forhandlet fram en «salmonella-garanti» i forbindelse med EØS-avtalen, slik også Sverige fikk i sin medlemskapsavtale. Denne garantien innebærer at avsenderlandet skal ta prøver og garantere at salmonella ikke finnes i kjøttet de sender fra seg. (Viltkjøtt faller ikke inn under garantien). Det skal følge et sertifikat med partiene av kjøtt som dokumenterer dette. Men kan vi stole på slike sertifikater? Svaret er: Ikke alltid! Svenskene fant i en større undersøkelse i fjor at 27 prosent av alle partiene manglet korrekt utfylte dokumenter. I 20 prosent av tilfellene viste det seg å være salmonella i kjøttet selv om dokumentene som fulgte med bekreftet av kontrollen var utført i avsenderlandet. Fjørfe var problemprodukt nummer én. 85 prosent av fjørfe-partiene fra Frankrike var besmittet.

Av dette kan man kanskje slutte at franskmenn er mye plaget av tarmsykdom. Men de har nok innrettet seg etter situasjonen. Franske kokker er trolig pinlig klar over at fjørfekjøtt må gjennomstekes for å drepe sykdomsfremkallende bakterier (70 grader) og at forurensede råvarer ikke må smitte over på salater o.l. Jeg er enig med Heidi Sørensen og Anne-Lise Bakken (kronikken mandag) i at det er et stort gode for norske forbrukere å slippe å bruke kjøkkenbenken som siste skanse i kampen mot sykdomsbakteriene.

Norge må derfor ganske opplagt ha en nasjonal kontroll, og vi må sjekke om myndigheten i avsenderlandet gjør jobben sin. Kontroller av papirer er vel og bra, men vi må utføre fysiske kontroller og analyser for å finne ut om dokumentasjonen holder vann. Etter en utvidet EØS-avtale kan vi ta stikkprøver i markedet i det omfang vi ønsker, og bruke disse resultatene til å vie enkelte varegrupper, produsenter eller produsentland spesiell oppmerksomhet. En viktig våpen er at næringsmiddeltilsynet på «mistanke» kan holde tilbake partier, ta prøver og eventuelt avvise importpartiet, slik vi gjør det i dag. Hva som kan sies å være «mistanke» er ikke mulig å si helt presist. Men så lenge ikke prøveuttak og analyser tar urimelig lang tid, og derfor virker som et handelshinder, kan man trolig gå langt. Etter erfaringene med fransk kjøtt, bestemte det svenske livsmedelverket at alle importpartier fra Frankrike skulle kontrolleres grundig. Min holdning er at vi skal bruke de virkemidlene vi tross alt vil ha etter den nye avtalen maksimalt. Jeg vil heller ha ESA på nakken enn norske forbrukerinteresser!

Av andre kontrolltiltak nevner jeg stikkordmessig: Alle importører skal registreres, og de får plikt til å varsle om importpartier 24 timer før ankomst. Importør eller forretning som først mottar et importparti har en plikt til å sjekke at varene holder mål. Vi har allerede iverksatt en rekke nye kartleggings- og overvåkingsprogram, som vil være indikatorer på smittestatus. Importbedrifter pålegges systemer for egenkontroll. Bortfall av grensekontroll gjelder ikke import fra land utenfor EØS-området. Med en utvidet EØS-avtale blir Norge tvert imot yttergrense for EU. Det vil bli bygget opp egne, fysiske grensekontrollstasjoner som vil sikre en 100 prosent kontroll for både levende dyr og matvarer.

Da Sverige ble medlem av EU, ble både grensekontrollen lagt om samtidig som de gikk inn i en tollunion. Importører kunne se stor fortjeneste av å ta inn tollfrie kjøttpartier fra andre EU-land. Slik blir det ikke for Norges del. Omleggingen av kontrollregimet kan føre til en viss økning i importen av nisjeprodukter fordi det blir enklere å ta inn varer. Men tollen står fast. Tollsatsen på storfekjøtt er for eksempel 119 kroner pr. kilo. Vi får neppe storfekjøtt fra noe EU-land i norske kjøttdisker med det første.

Fra EU-land importeres i dag overveiende eksklusive kjøttslag som and, fasan, skogsduer o.l. som tåler høy pris i restaurantmarkedet. Det er WTO-avtalen (Verdens handelsorganisasjon) som legger premissene for verdenshandelen, og det er her avtaler om tollreduksjoner forhandles. Neste forhandlingsrunde i WTO starter i 1999, og «rundene» kan gå over flere år.

Når det importeres to- tre tusen tonn med storfekjøtt fra Botswana til Norge, er det fordi de ti fattigste landene har fått et særlig tollfritak i WTO-avtalen. Kontrollen med dette kjøttet, vil som nevnt, fortsette uforandret, og endog styrkes, ettersom de er tredjeland i forhold til EU/EØS-området.

I sum: Vi mister et viktig kontrollredskap, absolutt kontroll på grensen. Om vi klarer å kompensere fullt ut for dette avhenger av ressurser i kontrollapparatet; penger, personell og kompetanse. Men testen skal ikke bestås ved nyttår. Det er først når - eller hvis - vi får stor import av kjøttvarer at vi virkelig blir satt på prøve. Og ikke bare vi i tilsynet. Bransjen har et selvstendig ansvar. Jeg har tro på at markedet vil styre med jernhånd. Hva vil Rimi-Hagen gjøre med en importør som sender ham smittet kjøtt og truer hele kjedens omdømme? Jeg tror verken importører eller distributører som byr på smittefarlig mat har noen stor fremtid i markedet.