URBAN IDYLL: MADs fortelling om Sjøgata i Bodø i spiller på våre drømmer om det gode byliv. De sjarmerer seg inn i bodøværingenes sinn. Skisse: MAD
URBAN IDYLL: MADs fortelling om Sjøgata i Bodø i spiller på våre drømmer om det gode byliv. De sjarmerer seg inn i bodøværingenes sinn. Skisse: MADVis mer

Smittsom skriveglede

Flere arkitekter burde «dyrke fortellingen», spille på våre drømmer og ikke være redde for å erte på seg kolleger.

Meninger

ARKITEKTUR: Her om dagen ramlet det inn en pressemeldig om et byggeprosjekt på kaikanten i Bodø. Tre digitale skisser og en halvside tekst. Det vanlige. Så begynte jeg å lese teksten og tenkte: her har noen tatt seg en gladpille. Arkitektenes beskrivelse begynner slik:

«Det er latterlig enkelt å bygge et hus. Du strør ut noen søyler av armert betong. Oppå der plasserer du et sett dekker av mer armert betong. Ingeniørene leser i en tabell for å se at dette blir stående når høstvindene blåser. Før arkitekten til sist blar gjennom katalogen av fasadematerialer, spør utbygger om hvor mye penger hun kan få med seg til butikken, og så klistrer hun opp det fineste trevirket eller murverket hun får kjøpt. Ferdig.»

Min første reaksjon var forbløffelse, etterfulgt av indre jubel. Det er ikke slik arkitekter omtaler sitt virke, med mindre de snakker ned i kveldens tolvte rødvinsglass.

Teksten fortsatte: «Det kan i alle fall virke som om det er så enkelt når vi ser på leilighetsbygg og kontorlokaler som popper opp rundt omkring i Norges land.»

Ok, her er det noen som ypper til slåsskamp. En kalkulert sleng med leppa og fornærmede kolleger kaster hansken, griper papirkniven og er klare til duell ved neste daggry.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fornærmelsens avsender er Oslo-kontoret MAD, kjent for sine bidrag til Barcode, Sørenga og Nydalen.

Klin gærne
Min indre jubel kan framstå som underlig for den ikke bruker dagene på å lese om arkitektur og byggeprosjekter, men for meg var denne teksten en forfriskende drink, rensket for arkitektordene som vanligvis gjør slike tekster til mentale hinderløyper. Her var ingen materialitet eller romlighet, ingen dynamisk dikotomi eller overflødig konseptualisering. Volumene var ikke utsatt for fenestrering og de urbane mellomrommene var uten stedegen vegetasjon eller tilstøtende fasiliteter. [bilde= 1, right]

I stedet tydet en overfladisk lesning på at arkitektene i MAD var blitt klin gærne. Med smittsom begeistring og et levende, enkelt språk fortsatte man: «Og da vi tegnet forslag til hus i Sjøgata i Bodø, bestemte vi oss for å vise at det er mulig å få til noe mer enn den enkle oppgaven det er å plassere et gitt antall kvadratmeter bolig på en gitt tomt.»

Igjen et stikk til ikke navngitte kolleger. MAD, derimot, gir deg det lille ekstra. Også dette er lite «arkitektete»: Å påstå direkte at man kan tilby noe mer enn andre. Man vil nødig framstå som kremmeraktig eller markskrikersk.

Heller ikke MAD står på markedet og skriker. De skriver klart og enkelt om «klassiske pakkhus», «butikkerarealer i førsteetasje» og «gode takhager». Som vi kan se av skissene ovenfor, er ikke utformingen revolusjonerende, men MAD har sine freidige ord i behold — de skiller seg ut fra de vanlige grå boksene vi ser overalt.

Fortellerkunst
I min forrige spalte skrev jeg om arkitektenes kamp med det skriftlige språket. Denne gangen er det en glede å kunne dele ut ros til et kontor som prøver å manipulere oss gjennom dagligspråk. De går høyt ut og snakker slentrende om hvordan de har funnet opp kruttet. De gir oss en fortelling.

I dag må alle ha en fortelling, særlig de som har noe å selge. Ordet fortelling er blitt besudlet, må vi kunne si. Ikke fordi det er galt å ha noe å selge, men fordi fortellingen pleide å ha en verdi i seg selv. Den var riktignok et middel, i den forstand at den skulle ha en effekt på leseren — mer eller mindre moralsk og oppbyggelig, nifs eller vakker, iderik eller emosjonell. Forfatteren kunne tjene penger på fortellingen, men han skulle ikke selge noe annet.

MADs fortelling spiller på våre drømmer om det gode byliv. De sjarmerer seg inn i bodøværingenes sinn: «Men det aller viktigste for oss, var å bidra til et bo- og bymiljø der folk ganske enkelt liker å oppholde seg. Og kanskje en gang i blant stoppe opp og tenke: «Det der ble faktisk ganske fint».» Dette er godt retorisk håndverk. Igjen, ikke revolusjonerende, men av bedre kvalitet enn vi er vant til.

La meg til slutt si et par ord om bakgrunnen. I slutten av september kunne vi lese i Avisa Nordland at tre kontorer var «hentet fra Oslo-gryta» for å komme med forslag til utnyttelse av tomtene i Sjøgata. De tre av MAD, LPO og Jostein Rønsen.

Samme dag som MAD sendte ut sin fortelling, 5. november, kom nyheten om at LPO hadde vunnet, med en mer tradisjonell og lukket løsning. Snipp, snapp, snute.

Her er det rom for å spekulere om hvorfor MAD valgte å sende ut sin småfrekt sprudlende pressemelding, men det er en annen historie. Mitt poeng er at flere arkitekter burde «dyrke fortellingen»,  leke med retoriske virkemidler, spille på våre lengsler og ikke være redde for å tirre sine kolleger.

PAKKHUS: Arkitektene skriver beskjedent at de ønsker å «bidra til et bo- og bymiljø der folk ganske enkelt liker å oppholde seg». Skisse: MAD
PAKKHUS: Arkitektene skriver beskjedent at de ønsker å «bidra til et bo- og bymiljø der folk ganske enkelt liker å oppholde seg». Skisse: MAD Vis mer