Smør på skiva

Isaac Hayes kan huskes for sine hits, for filmmusikken til «Shaft» og som Chef i «South Park». Men først og fremst bør han huskes for albumet «Hot Buttered Soul».

Isaac Hayes var 65 år og hadde en ny plateinnspilling på trappene da han døde i sitt hjem i Memphis søndag. Han ble funnet liggende på gulvet ved siden av en tredemølle som fortsatt gikk.

Det er selvsagt noe søkt å si at det er en ironisk måte å dø på for en mann som fikk sitt gjennombrudd som soloartist med sin storslagne versjon av Bacharach & Davids Dionne Warwick-hit «Walk On By», men det er i hvert fall noe symbolsk over det: Isaac Hayes, sin matinteresse og helseproblemer til tross, hadde ikke planer om å stoppe med det første.

For mange vil Isaac Hayes først og fremst være stemmen til kvinnebedåreren Chef i den animerte tv-serien «South Park» (scientologen Hayes sluttet i sinne etter en scientologikritisk episode i mars 2006), men det er først og fremst et kuriøst innslag på mannens CV, sammen med hans populære kokebok.

De som måtte ha gått glipp av Isaac Hayes solokarriere på plate utover den Oscar-prisede filmmusikken til «Shaft», har kanskje likevel hørt noen av låtene han skrev sammen med David Porter da han var sessionmusiker og stilskaper hos plateselskapet Stax, med Sam & Daves «Hold On I’m Coming» og «Soul Man» som de mest kjente.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Å spille orgel i verdens beste studioband og skrive hits var vel og bra, men Hayes hadde lyder i hodet som ville sprenge de strenge rammene han jobbet under i soulfabrikken i Memphis.


Resultatet var i første 
omgang den kommersielt ignorerte, stort sett improviserte og jazza debuten «Presenting Isaac Hayes» fra 1968, gjenutgitt, post-suksess, som «In The Beginning» i 1972.

Men det var på «Hot Buttered Soul» fra 1969 at Hayes fikk satt visjonen sin ut i livet med grensesprengende resultat.

Musikken tok utgangspunkt i en formel som skal ha blitt til ved en tilfeldighet på et Stax-julebord, der Hayes sammen med Mar-Keys/Booker T & The MG’s-rytmeseksjonen Donald «Duck» Dunn og Al Jackson Jr begynte å «støpe om poplåter i lange arrangementer med monologer og jazza, orkestrerte midtpartier», som det heter i Rock’n’Roll Hall of Fames omtale av Hayes, som ble tatt opp der i 2002.

Smør på skiva

«Som rockegrupper, hadde jeg alltid ønsket å presentere sanger som dramaer. Det var noe hvite artister gjorde så bra, men som svarte ikke helt hadde begynt med. Som var grunnen til at jeg plukket disse, om du vil, hvite sangene for den plata. De hadde dette dramatiske innholdet. Og jeg visste at det ville fungere også, forklarte Hayes i et intervju i 1995.

Slik ble kontemporære pophits som «Walk On By» og Glen Campbells Jimmy Webb-skrevne «By The Time I Get To Phoenix» tøyd, strukket og massert opp i henholdsvis 12 og nesten 19 minutter på albumet (de ble forkortet ned og lagt på hver sin singleside).

Det er intense saker, hvor Hayes og hans folk, strykere og det hele inkludert setter en slags verdensrekord i dynamikk og effektiv effektbruk. Låtene er kanskje lange, men det er, omfanget av lyd og arrangement til tross, en like økonomisk produksjon som «Down By The River» med Neil Young & Crazy Horse.

Ingenting er overflødig, det er to av disse øyeblikkene man samler på hvor form og innhold ikke bare går opp i en høyere enhet, men hvor formen er innholdet og innholdet er formen.

Funkoppvisningen «Hyperbolicsyllabicsesquedalymistic» (en av de «korte» låtene på plata med sine knappe ti minutter) pekte vei mot den ekstensive diskoen som skulle dominere ti år seinere. Det er nesten så man glemmer den fem minutter lange balladen «One Woman», et kort preludium før «Phoenix».


At han la et 
fundament for rapping (han snakker hele første halvdelen av «Phoenix»), foregrep triphop, serverte et koldtbord av samplemuligheter og ellers blåste ned de fleste barrierer for hva svart populærmusikk - tradisjonelt fabrikkert til perfeksjon hos Motown og nettopp Stax - kunne være i den artistiske frihetens tid, gjør «Hot Buttered Soul» til plata som Isaac Hayes fortjener å bli husket for.

Smør på skiva
OSCAR-VINNER: I 1972 vant Isaac Hayes Oscar for beste sang med «Theme From Shaft» fra filmen «Shaft».
TEGNESERIEFIGUR: I flere år ga Isaac Hayes stemme til barneskolekokken Chef i den animerte serien «South Park». I 1999 gikk sangen derfra, «Chocolate Salty Balls (P.S. I Love You)», til topps på de britiske hitlistene.
FAMILIEFAR: Isaac Hayes fikk totalt 12 barn, og hadde 14 barnebarn og tre oldebarn da han døde. I april 2006 fikk han sønnen Nana Kwadjo Hayes med sin fjerde kone Adjowa.