Foto: Peter Hapak
Foto: Peter HapakVis mer

Anmeldelse: Beck - «Colors»

Smørblid og medgjørlig 47-åring

Beck lever godt med å være pop-konge.

ALBUM: Han har tatt seg relativt god tid mellom de siste platene, Beck Hansen. Det er snart fire år siden Grammy-vinnende «Morning Phase», og før der igjen var det nesten seks år siden «Modern Guilt». Kanskje ikke så mye å henge seg opp i, all den tid Beck har for vane å levere solide saker.

« Colors »

Beck

5

Plateselskap

Universal

Poenget er snarere at det kan nesten virke som om han trenger en omstart og et nytt tankesett før han kan starte en ny albumsyklus. Bort med det som har vært og frem med blanke ark.

Mer medgjørlig

Prosjektene hans - det kan være fristende å kalle platene hans for nettopp det - er sjelden sydd over samme lest.

Katalogen hans er full av forskjellige veivalg og innfall. Han kan være krass, men også myk, noen ganger småsær, andre ganger solfylt og utadvendt. Folk, punk, indie - i enkelte tilfeller alt på en gang. I denne runden er han om mulig mer medgjørlig og iørefallende enn noen gang.

Det er lett å tenke at det har noe å gjøre med at han har samarbeidet med stjerneprodusenten og tidligere makker, Greg Kurstin, som blant andre har navn som Kendrick Lamar, Adele og Lana Del Rey på kundelisten.

Men nå er det nå en gang sånn at Beck er Beck og selv om «Colors» er et finfint pop-album som umiddelbart grer deg medhårs, har Los Angeles-sangeren selvsagt mer enn formelpreget radio-pop i ermet.

Særheten i detaljene

Åpningslåta «Colors» er slentrende og funky pop med tidsriktig 80-tallskoloritt - akkurat passe Prince, og den kommer faktisk helskinnet unna med å ha et panfløytetema på orkesterplass.

Vinnerformelen her er Becks evne til å være seg selv lik samtidig som han våger å være skamløst poppa. Særhetene ligger i detaljene - en overgang her, et finurlig melodisk brekk der, og ikke minst i den nennsomme instrumenteringen. Beck er estetiker på sin hals.

At han er lett tilgjengelig betyr ikke at han har kassert gitaren helt. Platas morsomste låt, «I'm So Free» viser at riffhånden hans fremdeles er ytterst velfungerende, der han mesker seg i vintage Blur- og Nirvana-akkordrekker, komplett med håndklapp og smektende koringer.

«No Distraction» og den, eh, fargesprakende førstesinglen, «Dreams» har åpenbart ambisjoner om å få folk ut på dansegulvet og har de beste forutsetninger for å lykkes. Begge lener seg tungt mot den dansbare delen av indierocken som har regjert de siste årene.

Han har ikke glemt de gamle rap-kunstene heller. «Wow» er en finurlig, tilbakelent sak hvor Becks eksperimentelle sider kommer mest til sin rett. Låten skaper et fint pustehull i rekken av duvende bassganger og opptempo trommegroover.

Det er ikke alle forunt å være såpass eventyrlysten og uredd i en alder av 47 år. Men det er kanskje sånn det blir når du går på din egen klokke og ikke orker å bale så forferdelig mye med andre ting enn å tilfredsstille din egen musikalske drøm.

Det lever både Beck og fansen hans veldig fint med.