smugglerliv

Med albumet «Smugglers» ser det endelig ut til å ha løsnet for WE. Men vokalist Thomas Felberg (28) lurer fortsatt på hvor han skal sove når kvelden kommer.

DET ER ETTERMIDDAG og travelt på restauranten Lorry i Oslo. Ved et av bordene sitter det en kar med halvlangt krøllete hår og blar gjennom menyen for andre gang. På den hvite duken foran ham står det en skummende Guinness, det beste ølet han vet om. Ved siden av ham står det en bag som i hovedsak inneholder rent undertøy, en tannbørste og et par store solbriller som han omsider har våget å ta av seg.

-  Jeg lever en rotløs tilværelse, sier Thomas Felberg og kikker opp fra menyen.

-  Jeg reiser rundt mellom venner og venninner og prøver å ikke, ja, hvordan skal jeg si det, utnytte velkomsten for mye på hver sofa.

-  Hvor lenge bor du på hvert sted?

-  Det kommer an på hvor hyggelig de synes det er å ha meg der. Og det kommer an på hvor hyggelig jeg synes det er å være der. Skulle det for eksempel dreie seg om en kvinne, så blir jeg selvsagt så lenge jeg bare kan.

-  Hvor skal du sove i kveld?

-  Nei, si det, sier han og klør seg i hodet.

-  Det er vel snart på tide å ta noen telefoner.

EN LØRDAGSKVELD i 1994: Kameratgjengen fra drabantbyen Hovseter i Oslo drømmer om å få gi ut sitt første album og tar de spillejobbene de kan få. Denne kvelden har de tatt turen til Gamle Martin\'s Pub på Lillestrøm. I lokalet sitter det kanskje 20-30 stykker. Ok, kanskje ingen drømmejobb, men et sted må man jo begynne. WE gir bånn gass, slik de pleier. Men reaksjonen fra publikum er uventet. Sakte, men sikkert begynner folk å forsvinne fra puben. Til slutt er det bare dama i baren igjen, og når WE kommer til siste låt, forsvinner hun like godt inn på bakrommet for å ta oppvasken.

Artikkelen fortsetter under annonsen

-  Fuck it, idioter, tenkte vi, og spilte til og med noen ekstranummer for oss selv, sier vokalist Felberg og forteller resten av historien:

-  Vi pakker ned utstyret vårt, og så, når vi er på vei ut, begynner det å sige folk inn i lokalet igjen. Det viser seg at alle har sittet på nabopuben og ventet på at vi skulle bli ferdige!

Rockeren smiler.

-  Hvis ikke en sånn episode stopper et band, da er det ingenting som gjør det.

THOMAS FELBERG kommer i likhet med bandkollegene sine fra Hovseter i Oslo.

-  Et grått og trist sted på Oslos vestkant. Holmenkollåsens Bangladesh. Vi var bøller omgitt av rike pamper på alle kanter. Heldigvis hadde vi musikken.

-  Hvordan var det å vokse opp på et slikt sted?

-  Det var som i enhver drabantby. Et betonghøl hvor du trenger virkelighetsflukt. Du står på senteret og kjeder deg. Du vil ut, du vil vekk.

Fritidsklubben ble redningen.

-  Uten Hovseter fritidsklubb kunne det gått ille med oss, sier Felberg alvorlig.

-  Og her vil jeg gjerne legge inn en appell til Oslos byråd, eller hvem det nå er som driver og legger ned fritidsklubber for tida. De lurer på hvorfor det er så mange ungdommer som begår kriminelle handlinger? Hva faen er det de venter seg når folk ikke har en dritt å finne på? Beatles, AC/DC og Hovseter fritidsklubb er grunnen til at jeg synger i band. Og det at jeg spiller i et band, er grunnen til at det går bra med meg.

2004 BLE WEs år. Bandets sjette album, «Smugglers», føyk rett til topps på VG-lista da det kom ut i september, og i løpet av noen måneder gikk WE fra å være et anerkjent undergrunnsband til å bli allemannseie. Nå er de nominert til to Alarmpriser og én Spellemannpris.

-  Å fylle opp Rockefeller i november føltes som en stor seier for oss, etter mange år med knallhard jobbing. Å endelig stå der på egen hånd og vite at det ikke skulle komme noen etter oss, at det bare var oss nå, folk hadde kommet for å høre på oss - det var en utrolig digg følelse.

-  Var det rart plutselig å få så mye oppmerksomhet etter å ha holdt på i så lang tid?

-  På en måte. Men det er likevel bare i folks bevissthet at det er så mye mer WE nå. Ettersom vi har solgt mer og mer for hver plate vi har gitt ut, og spilt flere og flere konserter, så føles suksessen nå mest som en del av en naturlig prosess. Vi har dessuten blitt lovet gull og grønne skoger før, og i stedet endt opp med et tørt grantre. All ballasten gjør at vi har et fundament som vi står veldig sikkert på. Det er ingen som kan rive WE ned av WEs egen trone, sier Felberg og tar en slurk av det mørket ølet.

-  Å vokse opp i en drabantby med ungdomskriminalitet og tidlig sexdebut gjør jo at du får en viss virkelighetsforankring.

DEN SJAMANAKTIGE hodepryden er alltid med når Thomas Felberg går på scenen. Den er spesiallaget av en designerkompis, og er - i tillegg til de tettsittende strømpebuksene (som ikke overlater noe til fantasien) - Felbergs kjæreste eiendel.

Og så var det solbrillene, da, fra en bensinstasjon på svenskegrensa.

De forbannede solbrillene.

-  Jo mørkere, jo bedre, sier Felberg og gliser.

I to timer har han nektet å ta dem av seg. Først nå, når fotografen er ferdig med å ta bilder og den dunkle belysningen på Lorry har gjort det vanskelig å skille mellom rettene på menyen, tar Felberg brillene av og legger dem i bagen sammen med undertøyet.

Nå sitter han her med en øl i hånda og hodepryden i fanget og uttrykker sin misnøye med å bli intervjuet uten de andre i bandet til stede.

-  WE har nemlig ingen leder, sier han.

-  WE er et ekte band. Jeg snakker med deg nå fordi jeg er blitt valgt til å være en slags talsmann. WE er et demokratisk monster hvor alt går gjennom alle. Og det er ingen som har noen viktigere oppgave enn noen andre. Summen av WE er sterkere enn alle delene. WE er en enhet, en symbiose.

-  Hvorfor kler du deg ut?

-  Jeg føler at det hjelper musikken. Sånn føler hele bandet det. Det er ikke sånn at vi har satt oss ned og bestemt at vi skal ha det kostymet og så setter vi oss ned og skriver en låt til det. Men kostymene får oss til å føle oss litt «larger than life». Det får oss til å føle oss som det som det er meningen at vi skal være på en scene, nemlig rockeguder. Dessuten tror jeg det er kulere for publikum å oppleve en helhetlig pakke hvor kostymer og musikk, lys og sceneshow går opp i en høyere enhet, enn å se noen stå i joggeskoene sine og lire av seg låtene fra øvingslokalet. WE er ikke in it to make it real , WE er in it to make it fantastic.

-  Du har det med å se stort på ting?

-  Jajaja. Vi skal opp i kosmos. Vårt mål er å være det første bandet som spiller på månen.

-  Og hvis du skal være litt realistisk?

-  Vi ser ikke på oss som et norsk band med Norge som nedslagsfelt. Vi ser på verden som vår lekegrind. Det er der vår kosmiske bikerrock hører hjemme. The world is our oyster, and we\'re ready to slurp it.

WE spiller under Alarmpris-utdelingen på Rockefeller i morgen kveld.

SJAMANEN FRA HOVSETER: WE og vokalist Thomas Felberg er nominert til to Alarmpriser (beste liveopptreden og beste rockalbum) og én Spellemann (beste rockalbum).