Smuglesernes talsmann

Selvbiografisk dannelseshistorie fra en filosof med lang frakk og stambord på Kunstnernes Hus i 60- 70-åra.

BOK: Med sommerens AKP-debatt som bakteppe (hvem trente på å skyte hvem?) er det utfyllende å lese Sven Kærup Bjørneboes erindringsbok «Ung mann i lang frakk». I 60- 70-tallets polariserte landskap befant Kærup Bjørneboe seg på motsatt fløy i polemikken. Like høyrøstet og tilsynelatende enøyd fra sitt eksistensiell-filosofiske og verdikonservative ståsted, like skremmende for oss novise-studiner som så vidt klarte å åpne døra på Kunstnernes Hus - bare mye morsommere.

Han kaller dem Langfrakkene; gjengen som brølte fra bord til bord i restauranten på Huset der de satt og drakk rødvin midt på formiddagen. Han gir dem også de treffende betegnelsene Smugleserne og Gutteromsfilosofene. De var malere, billedhoggere, poeter, forfatterspirer og frafalne studenter som vanligvis hadde det til felles at de hadde forlest seg på Kierkegaard og Dostojevskij i svært ung alder og straks innledet den livslange jakten på Sannheten om Guds eksistens.

Slagferdig

Kærup Bjørneboe er i ettertid overbærende med AKP-erne, litt mer irritert over de politisk korrekte venstreintellektuelle og deres eiegode samvittighet, men direkte kjærlig i de små portrettene han tegner av sine trosfeller og svirebrødre: Ole Jørgen Pollan/Lehmann, Frans Widerberg, Svein Strand, John Davis Nielsen, Oddmund Raudberget, Stein Mehren m.fl. Han beskriver dem utelukkende slik han selv husker dem, uten pretensjoner om større autentisitet, for «Copyrighten til deres ungdomstid tilhører ikke meg».

Sven Kærup Bjørneboe utmerker seg som en skribent så slagferdig at man fristes til å dunke i sidemannen på trikken og lese høyt observasjoner av typen: «Men jeg mislikte den kristelige aspiken han absolutt skulle legge sin kunstneriske gjerning i,...» (om Victor Sparre). Eller (om Odd Nerdrum): «Allerede dengang gikk Nerdrum inn i rollen 'forfulgt storhet', en rolle og positur han etterhvert skulle bli en mester i; den forfulgte dampveivals.» Og han fører et litterært språk som tidvis får en til å krølle tærne i skoene av lykke. Bare les «Skjærgårdsfolk» (1998) eller «Skjærgårdsmesse» (2001) og se selv!

Farsoppgjør

«Onkel Jens. Et familieportrett» (2001) handlet tilsynelatende om hans forfatteronkel Jens Bjørneboe, men nesten like mye om hans egen far og Jens' bror, Ole Andreas Bjørneboe. Slik kan man også lese den selvbiografiske «Ung mann i lang frakk»: som et portrett av og et oppgjør med en komplisert farsskikkelse.

Like sterkt som Dostojevskij-lesningen og de gode, dårlige vennene er det farens vesen som har dannet gutten Sven og alle hans tilsynelatende «plutselige beslutninger»: hoppe av fra Handelsgym, slutte å studere filosofi, bli forfatter, flytte på landet osv. Farens alkoholiske utflukter i småborgerlige Kristiansand, påfølgende brøl, eder og forbannelser førte gutten på glideflukt inn i åndens verden til det han selv kaller «en sterk og varig fortrengning». Oppgjøret med faren kom mye seinere, i godt voksen alder, i form av en sabelduell. Det medførte både sykehusopphold for faren og fengsel for ham selv, samt evig atskillelse. Men gjensidig tilgivelse, slik jeg leser det.

Det er en svært personlig reise Sven Kærup Bjørneboe her inviterer leseren med på - både turbulent og stille reflekterende.