Smuler for brød

Markus Midrés lite nyskapende diktsamling tilfredsstiller ikke leserens store forventninger.

I et litterært verk kan knapphet være et gode. Men det forutsetter at det som faktisk står på linjene, er høyladet med mening. Det er ikke tilfelle i Markus Midrés siste diktsamling, som langt på vei er en gedigen skuffelse tatt i betraktning hvor store forventninger de to første samlingene, og ikke minst kort-romanen «Elefantene», innga.

I «kom alle mennesker» høkrer Midré med sitt ubestridelige talent. Setninger som «kom alle mennesker/med små lys i hendene» og «en fugl har spist av maten din» er i all sin patetiske eller deskriptive nakenhet ikke meningsbærende eller assosiasjonsrike nok til at man kan høste noe særlig poetisk utbytte av dem - og det selv om vi leser dem med stor velvilje og med blikk for helheten og/eller for det som står på de sidene som omgir dem. Særlig heldigere faller det ikke ut når Midré gir seg metaforer og poetiske sammenlikninger i vold. Bilder/setninger der det konstateres at «sengen din var en forhekset skog», og at «hodet ditt er et stjerneklart vann» virker forslitte, og at «et hjerte skjærer i barken» virker småpussig snarere enn poetisk utvidende, sin lekne, ordspillaktige karakter til tross.

Tradisjonelt

Når dette er sagt, skal det også sies at denne poetiske gjerrigheten ikke er enerådende. Her finnes flere enkeltdikt som lyser opp i kraft av sitt billedspråk eller sin rytmisk-klanglige assonansrikdom, f.eks. dette:

natten flokker seg rundt oss

fugler, insekter, svimmelt regn

hvite skygger glir mellom stammene

hendene går som bål fra skog til skog

vi lyser, vi er lysende steiner på bunnen av en innsjø

I det hele tatt er det assonansens og allitterasjonenes siselerte sammenføyninger av vers og strofer som virker mest tiltalende i samlingen. Men det er ikke nok til å bære, eller bære over med, det lille som blir båret fram av poetisk tankegods. Samlingens bærende metafor er bildet av barndommen som en skog. I det hele tatt beveger Midré seg innenfor et forbausende tradisjonelt billedfelt uten å tilføre dette feltet noe som skaper ny bevegelse.

Holdningsendring

Den salvelsesfulle tittelen burde i seg selv gi oss bange anelser. Sånn sett er den treffende nok. I «kom alle mennesker» har nemlig Midré gitt både sin tidligere lekenhet og sin tidligere desperasjon på båten. En mumlende vellyd i mørke skoger er ikke nok til å oppveie det tap som denne holdningsendringen innebærer.