MORGENFRIHET: Jeg-et i månedens dikt sniker seg unna for å «kjenne smygeglede / rett før du våkner.» Illustrasjonsfoto: Anders Thormann/Scanpix
MORGENFRIHET: Jeg-et i månedens dikt sniker seg unna for å «kjenne smygeglede / rett før du våkner.» Illustrasjonsfoto: Anders Thormann/ScanpixVis mer

Smyger seg helt til topps

Gros Gouais er månedens poet i skjebnemåneden.

(Dagbladet): — Snasent! sier Gros Gouais til at hun er kåret til Diktkammerets maipoet: — Jeg ble svært overrasket over den gleden jeg opplevde ved å bli dratt ut av bunken, slik, på tampen av denne æraen!  

Ja, for utrydningstruede Diktkammeret er inne i sin skjebnemåned, måneden der vi får vite om en ny kulturaktør vil overta forumet når Dagbladet i august stenger porten. Siden 2001 har det vært drevet her inne, og Gros har deltatt, av og på, nesten siden da:

— For meg var det et plutselig og fascinerende tidsfordriv som dukket opp da jeg jobbet i en telefonresepsjon i Nord-Norge, en gang etter krigen, skriver hun, og vi aner et skeivt smil i andre enden av nettverkslinjen. — Senere ble det et viktig verktøy for tekstforståelse.

Opp gjennom har hun også skrevet under andre nick, men det er gjengangeren Gros Gouais som får debutere som månedens poet.

Universelle scener

Opprinnelig er maipoeten fra Nord-Norge, men hun bor og arbeider jeg i Oslo.

— Det er fortsatt en forunderlig by, og her har jeg også en slags løselig plan om å bli voksen. 

— Du går til topps med diktet «pkt 4». Hvordan ble det til?

— Som meget av det jeg poster på DK (Diktkammeret, journ. anm.), er denne teksten utleda av et «scenario» jeg setter opp, etter at jeg har definert hva det er jeg søker å si noe om. Jeg produserer skikkelser, både utseende, personlighet og noe eksplisitt erfaring, som plasseres i et landskap/arkitektur, hvorpå disse får interagere seg imellom. I tillegg og ikke minst kan skikkelsene møte «intet» — det store rommet som tillater enhver reaksjon og som ikke responderer.  

Hun mener den eksplisitte scenen kan — og bare kan — bli til enhver scene, noe universelt:

— Eller i alle fall flere scener. Dette er den vanskeligste delen: Det blir ofte ekstrem avstand mellom det en kjenner igjen og kan gripe etter og sette sammen, og en allmenngyldig scene. 

Kollisjon — dualitet
— I det store og det hele er jeg opptatt av å avdekke de ulike og ofte kolliderende viljene, følelsene, retningene man kan ha og stå i, midt i hverdagen eller på en stor arena. Jeg mener ikke at tekstene mine innehar denne evnen, men jeg søker den, dermed kan scenene bli noe mangelfulle for andre enn meg selv, som ser alt jeg har utelatt fra teksten.

— Det er en herlig dualitet her: dette å snike seg unna, ville «slippe unna deg», vil fort kunne tolkes som et tegn på at forholdet mellom de to ikke er så bra. Samtidig kan det ses som en nødvendig og fin frihet mellom to mennesker: det nødvendige i å få oppleve morgenen alene. Her blir ordet «smygeglede» viktig — for meg peker det på mange måter på kjærligheten i dette forholdet. Hva har du selv tenkt?

— En skikkelse sitter i et interiør, der døren inn til et soverom står på gløtt og det er like før en skikkelse inne på soverommet våkner. «Smygeglede» kommer bokstavelig talt til gjennom denne døråpningen, eller ved synet av døråpningen. Det er ikke noe mer fiksfakseri enn som så!

— Dualiteten er en vesentlig inngang til teksten — og kanskje det jeg er interessert i å utforske her. Jeg tror den er allmenn, og gjerne skjult.

Sirkler seg inn

Som tittelen påstår er «pkt 4» del av en serie. Gros forteller:

— «pkt 4» er ikke gjennomarbeidet, det viser i alle fall den noe uheldige gjentakelsen av «smyge», men skitt au. Jeg poster gjerne rett-i-ruta, og serieformen er for meg et hjelpemiddel til å komme tettere på det jeg har satt meg som utgangspunkt. Slik kan jeg røre rundt i grøten, sirkle meg inn, fra ulike ståsted, situasjoner og emosjonell vilje. Innimellom, midt i en serie, oppdager jeg kanskje noe som jeg selv opplever som verdt å tygge videre på.

Men i motsetning til mange andre poster ikke Gros sine revideringer av samme dikt — som i kammeret ofte markeres med en (r) eller (rev.) etter tittel.

— Det er vanskelig å følge opp en «r» og fort gjort for meg å miste både tråden og interessen, mener hun. — Som kommentator er det også tidkrevende å følge opp «r» som andre poster, av frykt for å forkludre teksten. For meg er Diktkammeret et nyhetssted, sånn sett — ikke til forkleinelse for alle som faktisk får til å jobbe med «r» i DK!

— Skriver du mye?  

— Jeg skriver regelmessig og jobber med ulike tekster til ulike tider. Å skrive er å reagere på. Så ærlig som mulig og med det språket som lever, dør eller akkurat skal til å våkne.

Og denne gangen våknet det virkelig, språket, med smygeglede i hjertet. Vi gratulerer!      

Sterk fysisk kontakt
Juryen vart fanga inn av noko dobbelt i dette diktet. Og det doble kjem inn alt i første linja med orda «noen ganger». For nett dette inneber jo at det òg finst «andre ganger», der dette kan hende ikkje kjennest så påtrengjande nødvendig eller viktig å gjera, der det å vera saman er det mest attraktive? Ein jurymedlem kan brått kome til å tenkje på eit trykk av Picasso der «Faun avdekkjer sovande kvinne» og er klar til å smyge inn.

Noko av det andre som fekk juryen til å kjenne seg løfta av dette diktet, er rett og slett ordet «smygeglede». Me får så sterk fysisk kontakt med denne rørsla og kjensla, det er noko med klangen i ordet og den handlinga dette ordet skildrar, som går opp i ein heilskap. Først smyg søvnen ut, så smyg den som har vakna seg etter. Eit nydeleg, enkelt smygedikt som samstundes hyllar det doble ved livet, og den morgoneinsemda som så mange dikt vert til i, og som så mange dikt endar med å vera ei hymne til. Uansett kor nært me er andre; det er når språket si stille og vår tause einsemd saman gir frå seg dikt, at poesien vert til.  

For juryen,
Helge Torvund