Smykke seg med Oscar

Oscar-utdelingen har blitt en måte for søkkrike forretningsmenn å sikre seg litt kulturell kapital.

• Dagbladet.no følger utdelingen DIREKTE I NATT!

• Les også: Best siden Gudfaren 2-året?

En gang i 1926 fikk den eneveldige studiomogulen Louis B. Mayer en knakende god idé. I egne, men også i mange andres øyne, produserte studioet hans MGM de beste, mest spektakulære filmene. Siden selskapet ble etablert i 1924, hadde det ved Mayers energiske og målbevisste hjelp, tiltrukket seg de største stjernene, de mest prestisjefulle forfatterne, og de største produksjonsbudsjettene. Mayers nærmest sykelige behov for respektabilitet (vi snakker om en person som nektet døtrene sine å møte menn før de var godt voksne) hadde gjort MGM til studioet som sto for dannelse og kvalitet. Da burde det jo finnes en pris som belønner nettopp det, var mogulens logikk.

I mai 1929 ble de aller første Academy Awards delt ut. Den enkle seremonien foregikk i en privat salong på Roosevelt Hotel i Los Angeles, og filmer fra både 1927 og -28 konkurrerte. Ironisk nok vant ikke MGM en eneste pris. Men det skulle det snart bli en slutt på. Til sammen har selskapet vunnet 190 gylne statuetter. Klart flest av alle studioene.

Men Oscar-utdelingen er ikke lenger for de store studioene. Ingen av årets nominasjoner til beste film er rene studiofilmer. Riktignok står Warner Bros. oppført som produsent for «Michael Clayton», men filmen ble kjøpt av studioet kun etter at filmen var ferdig produsert og finansiert. De andre filmene er laget av uavhengige produsenter eller studioenes såkalte boutique-avdelinger. Dette er relativt frittstående, mindre produksjonsenheter som bare produserer filmer med lave budsjetter, men med desto høyere integritet og kompleksitet.

De siste åra har de største filmselskapene i Hollywood nesten utelukkende konsentrert seg om å produsere blockbustere: spektakulære underholdningsfilmer med bred appell og minimale oscarmuligheter. Slike filmer er så dyre og omfattende at studioene ikke lenger tar seg bryet med å lage filmer av mindre målestokk. For å finansiere blockbusterne (som ofte er i milliardklassen) har filmselskapene dessuten begynt å tiltrekke seg penger fra fondsinvestorer på Wall Street.

Konsekvensene av de stadig nærere forbindelsene mellom Hollywood og Financial District i New York er ikke bare at filmbyen er blitt mer profittorientert. Søkkrike mennesker har nemlig en tendens til å ønske seg en rikdom av en mer diffus og mindre nyttig karakter: kulturell kapital. De siste åra har Los Angeles opplevd en invasjon av filminteresserte personer med anselige formuer som ser på filmindustrien som en mulighet til å vaske hendene sine i litt mykere og renere verdier. Og som Louis B. Mayer betrakter de en Oscar-statuett som selve beviset på respektabilitet.

Svært mange av årets Oscar-nominerte filmer ville ikke blitt til uten velvillige investorer med et hjerte for den gode filmen og med en skinnende statuett i blikket. Regissør og manusforfatter Tony Gilroy slet lenge med å virkeliggjøre «Michael Clayton» inntil han møtte den unge eiendomsmagnaten Steve Samuels. Spekulanten likte ideen om en forretningsadvokat med samvittighetskvaler og spyttet inn de nødvendige millionene for å få filmen på skinner. Den ferske filmfinansiøren står også bak en annen Oscar-nominert film, «In the Valley of Elah».

- Et godt manuskript er som et godt stykke land. Det har ingen verdi inntil du tilknytter det dyktige folk foran og bak kamera, samt en gjennomførbar forretningsplan, forklarte Samuels om likhetene mellom film og eiendom, til avisen The Boston Globe i høst.

En annen fersk filminvestor er William Pohlad. Som sønn av en av USAs rikeste menn, skorter det ikke på risikovillig kapital. Etter å ha sondert terrenget i Hollywood i flere år, fikk han muligheten til å investere i Ang Lees prisvinner «Brokeback Mountain», samt Robert Altmans aller siste film «A Prairie Home Companion». Nå sist spyttet Pohlad inn mesteparten av budsjettet til Sean Penns innspilling av Jon Krakauers bestselger «Into the Wild». Det ambisiøse dramaet har fått to nominasjoner.

Hollywood har opplevd å få besøk av rike forretningsmenn tidligere. Både Howard Hughes og John F. Kennedys far, Joseph Kennedy, sølte bort millioner av dollar i filmbyen på 30- og 40-tallet. Så har det da også vært en tendens til å behandle slike nykomlinger som brysomme vedheng til en sjekkbok. Dagens filminvestorer er langt mer forsiktige med lommeboken, men investeringene er likevel langt fra typisk profittorienterte. Oscar-nominasjoner til tross, verken «In the Valley of Elah» eller «Into the Wild» kommer til å tjene tilbake pengene som er lagt i potten.

I Hollywood kryr det dessuten av luringer som ofte er flinkere til å bringe inn midler enn å lage gode filmer. De fleste av de nye finansiørene i filmbyen har fått erfare dette. Steve Samuels’ første film var «Half Light» (2006), en pretensiøs spøkelsesfilm med Demi Moore som aldri fikk amerikansk kinodistribusjon. Bob Yari har også tjent sine mange millioner i eiendom, og gikk på flere dyre smeller før han traff så det sang med oscarvinneren «Crash» (2004).

Men selv når disse nye investorene er så heldige å støtte en film som blir invitert til prisseremonien i Los Angeles siste søndagen i februar, er det ikke garantert at de selv får noe særlig av æren. Til tross for at Bob Yari betalte for store deler av «Crash», ble han ikke offisielt kreditert som produsent, og dermed heller ikke en oscarstatuett rikere. Pohlad opplevde en liknende skjebne da «Brokeback Mountain» vant året etter. Dessuten sørger filmbyens mer etablerte og innvidde produsenter for å ta ut fortjenesten selv først. Til tross for at «Brokeback» spilte inn over en milliard kroner, dryppet svært lite av det tilbake til finansiøren Pohlad. Hollywood har en tendens til å ta vare på sine egne og støte ut spirevippene.

Men er du ute etter å tjene penger, er kvalitetsfilm neppe veien å gå uansett. Ebay-milliardæren Jeff Skoll ser på Hollywood-tilværelsen som en måte å få laget sosialt bevisste filmer. Hans svært suksessfulle produksjonsselskap Participant Productions står bak oscaryndlingene «Good Night and Good Luck», «Syriana» og «En ubehagelig sannhet». I år har han finansiert de Oscar-nominerte «Charlie Wilson’s War» og «Drageløperen».

- Det er ikke profitt som først og fremst driver oss. Vårt mål er å lage underholdning som inspirerer og fører til samfunnsendringer, proklamerte en beskjeden Skoll til New York Times nylig.

Og en Oscar som bevis på den sterke sosiale samvittigheten er neppe å forakte.

Ulrik Eriksen er filmskribent.