Snakk med barna om krigen i Irak

Det er mange gode grunner til at vi bør ha en aktiv dialog med våre barn om krigen i Irak. Enten den fortsetter som nå, eller kommer i en dramatisk form med USA-ledet bombeangrep, skriver Jan Vincens Steen og Magne Raundalen.

DET MEST ÅPENBARE argumentet for å ta «barnas Irak krig» på alvor, er det faktum at den opptar dem. Mange barn tenker på den hver eneste dag. Barn er våkne og intelligente. De har forlengst lært seg at mediene setter dagsordenen for hva man skal være opptatt av.

Allerede i 1976 undersøkte den finske barnepsykiateren Vappu Taippale små barns bekymring knyttet til store, alvorlige og globale problemer. Førskolelærerne fortalte at 6-åringene daglig brakte opp temaer som var blitt presentert i TV og radio og som hadde vært diskutert hjemme. To svenske journalister i Dagens Nyheter intervjuet barn i Barneåret 1979 om deres syn på framtiden under headingen «När jag blir stor». De kom med en sjokkerende bok om 6 til 10 åringers bekymringer for verdens utvikling og menneskehetens overlevelse. I forordet til boken skriver de: «Om jag blir stor» hadde vært en bedre tittel. Det som hadde plassert dette presserende spørsmålet i de små barnas bevissthet var medienes dekning av krig, sult, nød, overbefolkning, oljekrise og atomvåpen. Barnas angst for atomvåpen økte på begynnelsen av 80-tallet ved Reagans ankomst i det Hvite Hus. Formuleringer om førsteslag og tap av «megabodies» (en million mennesker) bidro til denne angsten. Gjennom et tiår undersøkte vi barnas atomangst. Vi glemmer ikke 6-åringen som alltid sjekket at den største brødkniven var på plass når han så nyhetene alene. Hvis Dagsrevyen meldte at bomben var sluppet slik at han kom til å bli stekt kunne han løpe og hente den for å ta livet av seg.

HELT PÅ SLUTTEN av 80-tallet ble forurensning hovedtema for barnas medieskapte bekymringer. To undersøkelser (Bergen og Skien) viste at mer enn halvparten av 6 åringene fryktet forurensning. Og en av fire hadde rapporterbare oppfatninger omdrivhuseffekten og hull i ozonlaget. I mellomtiden hadde de vært opptatt av Aids og Tsjernobyl. I 1991 undersøkte vi reaksjonene på Golfkrigen hos barn i ungdomsskolen. Mange av disse store barna kunne fortelle at de lå inne hos foreldrene om natten - noen av dem på «feltseng!». Deres forståelse av krigen var verre enn mangelfull. Den var dominert av Saddam «Satan» Hussein og et massivt ønske om å bombe ham og hans folk. Det var ubehagelig å lese så mye uopplyst og forvirrende fra mer enn ett tusen av våre ungdommer. Det positive budskapet fra denne undersøkelsen var at majoriteten av barna ønsket å vite mer om Golfkrigen og ha mer tid til samtale med foreldre og lærere. De etterlyste mer engasjement fra skolen.

BARN HAR OFTE svært klare spørsmål til det som skjer: En spurte om hvorfor en eventuell krig skal gå ut over barn og andre som ikke er med i krigen. Er det ikke nok at soldatene skyter på hverandre?

Dette er grunn god nok til å planlegge at våre barn, små og store, kontinuerlig får hjelp og støtte for til å begripe innholdet i dagens enorme mediedekning av opptrappingen til krigen mot Irak. Stikkord er trygghet og forståelse. Vi må starte tidlig og bør ha antennene høyt oppe også for 4-5-åringer. De har ofte eldre søsken som gjør alminnelig nyhetsbeskyttelse umulig.

Vi vet godt at barna blir redde for ting de blir eksponert for på TV. Særlig for de minste er det av stor betydning at de blir møtt med angstreduserende tilnærming fra voksne;i første omgang foreldre og førskolelærere. Kjernen i barnas frykt er redselen for at det forferdelige kommer til å hende også i Norge og føre til familiens død. Det er selvsagt unødvendig og skadelig at barn i 6-årsalderen bærer på dette alene. Med det for øye å redusere angst og frykt trenger denne aldersgruppen en enkel forklaring på hva militært forsvar og krig egentlig er. Det viktigste er at vi voksne kan forsikre dem om at vi ikke under noen omstendighet forventer at det blir bombing og krig her hjemme. Det er selvsagt av stor betydning for de små barna at de forstår at vi og folk over hele verden er mot krig. Og at vi vil at de uskyldige skal få all mulig hjelp under og etter at en krig er over.

NÅR DET GJELDER de større barna vil vi på bakgrunn av våre erfaringer anbefale, at så vel foreldre som lærere bruker dagens avis som utgangspunkt for samtale. I en undersøkelse blant skolebarn som vi gjennomførte i 2002 spurte vi 1320 barn i alderen 10 til 12 år i fem nordiske land om de hadde gode råd til avisene. Det hadde de. Barna ønsket mer om seg selv og sine egne, om hva de mener om så vel små som store problemer. De var svært stolte når en i deres egen aldersgruppe var blitt valgt ut til «fem på gaten». Generelt synes barn at utenrikspolitikk er det kjedeligste av alt, hovedsakelig fordi de ikke har tilstrekkelig bakgrunn eller språkforståelse til å gripe det som står. Temaene i seg selv er interessante nok.

Vår undersøkelse besto i at skoleklasser fikk lese dagens avis i en uke. I samarbeid med læreren klippet de ut og kategoriserte alt som handlet om barn. Rapportene fra lærerne som deltok i vår nordiske undersøkelse var nesten overveldende; avislesningen ble ukens beste timer, barna hadde spørsmål og deltok aktivt i diskusjoner. De oppdaget at politikk var interessant når de forsto hva den dreiet seg om. Vi skriver ikke her at barna skal ha kosetimer med Irak-krigen. Vårt poeng er at barna allerede er koblet til mediene og nettet. De bruker energi og krefter for å koble seg fra, fordi frykten for krig fyller dem med skrekk og gru. Krig er skrekk og gru, men det er likevel ikke rett at barna skal være ti ganger så redde som oss.

VIL FORELDRE og lærere ta dette alvorlig? Samtalen om krigen i Irak er svært viktig for barnas framtidige moralske nervesystem.

Når foreldre nøler, er det ofte fordi de synes de vet for lite. Det kan de gjøre noe med. Det er viktig for barna at deres nærmeste voksne har en holdning til det som nå skjer. Når lærerne rygger er det fordi mange av dem er redd for at brennbare, politiske spørsmål skal eksponeres i klasserommet og at de blir stående med ryggen mot veggen. Dessuten kan lærerne være usikre i forhold til foreldrene.

Barnas foresatte har på foreldremøter vært meget oppsatt på at skolen skal delta i arbeidet med å hjelpe barna til å forholde seg til krig i Irak. Som en far sa, trøstende, til en av de betenkte lærerne: «Om du sier noe annet enn det jeg sier, kan jo det bare resultere i en ting, at mitt barn blir mer intelligent». Vi er enige med far. Nettopp derfor tror vi at avisen som møtested er et godt utgangspunkt både på skolen og hjemme. Det er sagt at vi må ha avisen for å forstå det vi ser på TV. Barna behøver ett ekstra mellomledd: De trenger samtalen med voksne for at det som slås opp i avisen skal nå dem på en meningsfylt måte. Målet er at de denne gang skal slippe å bli værende igjen alene med Saddam Hussein.