Snakk med Bukowski

Etterlatte dikt for enhver som trenger noen å snakke ut med.

BOK: Disse tre tjukke bøkene er utkommet i løpet av de siste tre åra og består av etterlatte dikt fra Charles Bukowski (1920- 1994), som heller ikke akkurat var kjent for en beskjeden produksjon mens han levde. 30-40 av hans best kjente bøker er stadig lagervare, og etter at han døde, har både brevvekslinger og dikt strømmet fra dødsboet.

Det er ikke mulig å bli forarget over denne virksomheten. Noen kresen forfatter var ikke Bukowski, og hans mange fans er mer eller mindre altetende. Det er ingen grunn til å spare verken Bukowski-nerder eller andre interesserte for disse diktene.

Sjelelig rakett

Mange er i det siste blitt kjent med Bukowski fra Bent Hamers flotte film «Factotum», der Matt Dillon gjør en sterk og troverdig tolkning av den på samme tid tilbakelente og besatte dikteren. Nettopp driften til å skrive, til å skape om verden til ord - uavlatelig, nesten manisk - går igjen i disse diktene. I «So you want to be a writer?», som innleder denne samlingen, advarer han enhver som ikke absolutt må, mot å skrive.

«Hvis det ikke kommer ut av/sjelen din som en rakett/hvis ikke det å sitte stille ville/drive deg til galskap eller/selvmord eller drap/ikke gjør det,» skriver Bukowski. Selv er han åpenbart av denne kategorien. I diktet «Neither Shakespeare nor Mickey Spillane» er vi midt inne i «Factotum». Hva går man ikke igjennom her i livet, av mennesker, krangel, bråk, rus, gale kvinner, fulle menn, sure sjefer og brutale politifolk - mens alt man vil er å skrive, skrive, skrive? «Hvorfor forsto de ingen ting?» roper poeten i sin fortvilte vrede mot alt og alle som har vært til hinder for dette ene.

Hverdag

Charles Bukowski er ingen forfinet eller kresen lyriker. Han er heller ingen Richard Brautigan som forandrer verden gjennom herlig sprø metaforer. Eller en Jack Kerouac som blåser ordene ut av en imaginær saksofon. Han er ingen Robert Creeley som uttrykker sine sterke følelser mellom linjene i et formelt mesterskap.

Bukowski er den forsofne hverdagens dikter; han forteller og forteller, smått og stort, gjennom dialoger og observasjoner, gjennom rus og konflikter, erotikk og arbeid. Han kan fortelle om alt fra en dass på en bar, som ikke lar seg dra ned, og som han må pisse i selv om det ligger fullt av ekskrementer og flyter nede i kummen. I neste nå henviser han til verdenshistorien, til klassisk musikk eller til kjente kunstneres mer eller mindre miserable skjebne - alt mens de skapte udødelige verker. Høyt og lavt forenes i en endeløs fortelling om enkeltmennesker og historien og alt det faenskapet som oppstår når de to møtes: «mens Kant/ligger stiv i/sin/grav/og Mozart/blir til støv//legger/Johnny/ned et/kort//og vinner endelig en pott».

En klo

Diktene kan ofte være bygd opp som såkalt knekkprosa; fortellinger brukket opp tilsynelatende tilfeldig. Men så er det ikke slik likevel, for plutselig kommer en linje som summerer opp det opplevde, en setning som kaster et glimt av innsikt inn i en ellers rå og møkkete gjennomsnittsdag i dikterens liv. Desillusjon? Eller en desperat klo som griper etter en mening? Lytt til avslutningen på «Poem for Nobody»:

for hver morgen under null

er menneskeheten en hammer mot

    hjernen,

våre liv en bukett med blod, du kan se

denne tosken stå der ennå med

     munnspillet sitt

og spille elegiske melodier mens

han sløver av sted mot Nirvana

uten

forventning eller

nåde.

Disse bøkene er til å snakke med. De er der som en kamerat du alltid vil finne på en barkrakk, villig til å distrahere problemene dine med en historie, kanskje bare noe vrøvl, men likevel et avbrekk fra noe enda mer ubehagelig. En venn i nøden. Og hvis han en dag ikke sitter der, vet du hvor han er:

En gang i blant må en mann søke tilflukt

i et motellrom

for å redde

sin forbannede sjel.

Men frykt ikke. Han kommer tilbake så snart han har funnet frelsen.