Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Snakk med meg!

For at norsk film skal fortsette sin framgang, må vi skape rom for noe av det aller viktigste: gode samtaler om film.

DROPPET DISKUSJONEN: Amandas-juryens avvisning av diskusjonen etter «Oslo 31. august» ikke ble nominert som beste film før helgens utdeling, viser at Amanda feiler som filmkulturell hjertestarter, mener kronikkforfatterne. Andre rom må brukes for å finne den gode filmsamtalen. På bildet: Thomas (Hans Olav Brenner) og Anders (Anders Danielsen Lie) i den kritikerroste «Oslo 31. august». Foto: Motlys / Norsk Filmdistribusjon
DROPPET DISKUSJONEN: Amandas-juryens avvisning av diskusjonen etter «Oslo 31. august» ikke ble nominert som beste film før helgens utdeling, viser at Amanda feiler som filmkulturell hjertestarter, mener kronikkforfatterne. Andre rom må brukes for å finne den gode filmsamtalen. På bildet: Thomas (Hans Olav Brenner) og Anders (Anders Danielsen Lie) i den kritikerroste «Oslo 31. august». Foto: Motlys / Norsk Filmdistribusjon Vis mer

Vi måler til stadighet kvaliteten på de norske filmene. Er de gode nok? Varierte nok? Trekker de publikum til salene? Er filmene tilstrekkelig spennende for kresne internasjonale festivalkomiteer? Status i 2012 er at norsk film stadig er et barn i oppbyggingsfasen, en omskiftelig organisme som trenger klapp på skuldra for å få motivasjon til å gjøre en enda bedre innsats framover.

Vårt nettmagasin Montages.no, som ble etablert for tre år siden, har servert mer ris enn ros. Men i det store og det hele har vi etterstrebet grundighet og dialog. Med vår spalte «Analysen» har vi lagt til rette for at fagpersoner fra det norske filmvitenskapsmiljøet gir hver eneste norske kinofilm en omstendig, analytisk gjennomgang. Formålet har alltid vært å sette i gang gode diskusjoner om film, uavhengig av om filmene selv har vært interessante nok til å motivere dem.

Samtalen om selve samtalen, om hvilke møteplasser i det norske filmmiljøet som er livgivende for at denne skal finne sted, har det vært mer stille rundt.

Lars Ole Kristiansen
Lars Ole Kristiansen Vis mer

Distriktene har sine mange små aktører, hovedsakelig til stede for sine nærmiljøer. I Oslo, hvor flesteparten av filmskaperne og kritikerne befinner seg, sørger Filminstituttet og Cinemateket på Filmens hus for en håndfull oppbyggelige arrangementer i løpet av året, men dette blir enkeltstående begivenheter på siden av hverdagskosten. Den siste tiden har det vært mange gode initiativer, men sannheten er at den kantineaktige foajeen i Dronningensgate fremdeles ikke har blitt et sted hvor det myldrer av liv, hvor rødvinen skvulper hyggelig i glassene, hvor man føler seg omfavnet av en akkurat passe intellektuell, opplysende atmosfære - jamfør hva man har fått til med Litteraturhuset.

Kort sagt: et fysisk sted der filmsamtalene flyter uanstrengt. Forbedringspotensialet er stort. En kveldsåpen bar og en mer intim og inspirerende innredning, slik at man faktisk får lyst til å slå i hjel tid der, er et logisk første skritt. Å finne helt nye lokaler er nok mer utopisk for øyeblikket, men det må være lov å drømme om at hjertet for filmkultur i Norge transplanteres til et mer livgivende bygg.

For at det virkelig skal spire her i Norge er vi avhengige av de genuine knutepunktene, stedene der veiene møtes og skaper lyden av vaskeekte filmkultur, som rotfester seg i noe mer enn begeistrede tilstandsrapporter og oppadgåene statistikker. Noe så enkelt som at forskjellige generasjoner kan kollidere naturlig, fordi det er samtalene om film som bringer dem sammen.

Karsten Meinich
Karsten Meinich Vis mer

Av mangelen på et fysisk sted, flokker vi alle til nettet for å diskutere filmene vi har sett. Montages har på sin måte blitt en slik arena, og i sommer igangsatte undertegnede arbeidet som programsjefer for filmutvalget hos Mubi Norge - et cinematek med spesialkuratert film på nettet og et globalt sosialt nettverk for filminteresserte. Et sted der man kan diskutere filmene man ser med artsfrender fra hele verden. Hvor vi kan oppdage en argentinsk film, hvor argentinerne kan oppdage en norsk.

I våre øyne er det denne typen tiltak som også kan bidra til å styrke den norske filmkulturen - bygge en levende flora for cineaster, slik at film som uttrykksform kan tas like seriøst som litteratur og billedkunst, også her til lands. Det var slik det utviklet seg en ny filmkultur i Frankrike på femti- og sekstitallet, i miljøet rundt filmtidsskriftet Cahiers du Cinéma og cineastene i datidas Paris, som pendlet mellom Cinemateket, filmklubbene og de sylskarpe linjene til Godard, Truffaut og de andre Cahiers-skribentene. Samtalene summet rundt kafébordene utenfor kinosalene, ja slik liker vi i alle fall å forestille oss alt sammen, uten å bli helt «Midnight in Paris» i huet av den grunn. Hadde det eksistert et online cinematek på den tiden, kan man anta at dette hadde føyd seg sammen med papir og lerret i skapingen av et slikt filmkulturelt rom.

Hvis den norske filmen skal være et betydelig kunstuttrykk, må den være opplyst. Og filmskaperne må delta i samtalene, og ha ærlige meningsutvekslinger med hverandre om hva som kan bli bedre. Norsk film må absorbere filmhistorie og kunnskap; diskutere og analysere temaer som engasjerer oss som samfunnsborgere; konfrontere tilskuerne med vanskelige problemstillinger uten å gi entydige svar; etterlate knuter vi er nødt til å samarbeide om å tygge i stykker. Filmer for cineastene, og cineaster for filmene. En slik virkelighet baserer seg ikke på dikotomier, men på synergier - det skal gå begge veier. På den ene siden må det finnes et miljø som tar imot filmene som lages med engasjement og kritiske øyne; på den andre siden kan filmskaperne farges av samtalene i cineastkulturen, ved å imøtekomme eller aktivt bekjempe forventninger - ha et bevisst forhold til noe man kan omtale som den norske filmsamtalen.

Cinemateket, filmklubbiljøene og våre egne hjertebarn Montages og Mubi er bare noen eksempler på steder hvor alt ligger til rette for at noe slikt skal oppstå og vokse - kanskje er det allerede i gang? Vi møter en økende interesse for hver dag som går, fordi det åpenbart eksisterer et engasjement der ute. Og det er oppmuntrende for norsk filmkultur.

Men når Amanda-prisene deles ut denne helgen, for å feire hva norsk film har utrettet det siste året, har juryen valgt å utelate både den mest kritikerroste («Oslo 31. august») og den mest populære («Hodejegerne») filmen i kategorien for Beste film. Dette resulterte i en høylytt debatt før sommeren, men ikke av det mest fruktbare slaget, ettersom Amanda allerede hadde hevet seg arrogant over de viktige samtalene som oppsto i løpet av det foregående filmåret, som blant annet vurderte regissør og manusforfatter Joachim Triers stemme som et uvurderlig bidrag til norsk filmhistorie.

Fokuset ble flyttet vekk fra selve filmene, og over på juryens sammensetning og retningslinjer. Når Amanda-juryen heller ikke ville møte den særdeles berettigede kritikken med ydmykhet og vilje til å delta i diskusjonen og heve den opp på et anstendig nivå, punkterte de engasjementet som oppsto i lys av en nominasjonsliste som for mange cineaster framstod helt absurd. Da har Amanda feilet som filmkulturell hjertestarter.

Dette eksempelet bare illustrerer at vi må styrke grunnfjellet for samtalene som handler om filmene i seg selv, og bruke mindre energi på selvopptatte institusjonskrangler.

Følg oss på Twitter
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media