Snakk om sexmas!

Før, når menn og kvinner møttes, fikk de ofte lyst til å ligge sammen. Akten lot seg ikke alltid gjennomføre, men begjæret var der. I nyere tid har pratesyken overtatt for elskovstrangen: «Jeg liker sex, du liker sex. Skal vi snakke om det?»

Når unge, single mennesker av forskjellig kjønn og samme klasse (de velutdannede mellomlag, studenter, IKEA-kunder, Dagblad-lesere og den slags) drar på nachspiel i disse dager, er sjansene for å oppleve endeløse debatter om Viagra, Madonna eller pornografi atskillig større enn sjansen for å ende opp i senga. Den enkle sjel som kanskje ønsket å lære å kjenne noen av festdeltakerne inn og ut, befinner seg plutselig på et fordrukkent seminar om kjønnspolitikk: Hva mener egentlig du om orgier?

  • Muligens er dette et sivilisatorisk framskritt - at vi ikke bare hopper på hverandre, men evner å reflektere over attråen vi deler med dyrene. Men noen steder skal jo driftene ta veien. Sexpreiket er ikke sublimering i beste freudianske forstand - drifter forløst i åndelig form, men rett og slett uttrykk for tidsåndens fysiske vegring. Samtalen fritar oss fra samleiet. Sex er så komplisert i praksis. Så upraktisk. Ordstrømmen skaper verken søl, sårbarhet, sykdommer eller sjelekvaler. Kanskje er vi i ferd med å normalisere en ny form for perversjon: Nytelsen ved å analysere, problematisere og diskutere erotikken. Snart blir vi kåtere av sexologi enn av sex.
  • Let's talk about sex. Oppfordringen er likevel eldre enn vi tror. Helt siden 1700-tallet har en rekke ulike instanser strevd med å få kjønnet i tale - i kirkens skriftemål, i bekjennelsesromanene, i vitenskapene, i folkeopplysningen og sosialpolitikken. Ifølge filosofen Michel Foucault har underlivspreiket faktisk skapt den moderne seksualiteten, inkludert forestillingen om at den skulle være undertrykt. Få ting opptok viktoriatidas puritanere mer enn å iaktta, forhøre, formulere og analysere kjønnets hemmeligheter. Samtidig med hemmelighetskremmeriet oppsto kravet til å bryte tausheten, ransake seg selv, få alle seksuelle erfaringer, handlinger, lyster og drømmer opp i dagen. Det ble en nødvendighet, en plikt som vi ikke lenger oppfatter som sådan, fordi vi tror tvang og makt bare ytrer seg som forbud, fornektelse, taushet. Følgelig oppfatter vi bekjennelsestvangen som «frigjøring».
  • Men det kan bli for mye av det gode selv for de beste. For en tid siden uttrykte sexolog Berthold Grünfeld - av alle - bekymring for at «vi snakker for mye om sex». Hold grisepraten for Dem selv, var vi fristet til å svare. Men selv Grünfelds selvmotsigelser blir beskjedne idet Vetle Lid Larssen utgir en hel bok under tittelen «Anti-sex».
  • Ja da, vi er alle lei av samleiestatistikk i dagspressen, striptease på bedriftsseminarer, såpestjerner med silikonpupper og ræppvideoer fulle av billige ejakulasjonsmetaforer. Derfor liker vi at en av landets skarpeste penner maner til offentlig besinnelse på seksualfeltet. Vi får tåle at han skjærer alt han misliker - kommersialisme, individualisme, sosialdemokrati, vitenskap, idrett, folkeopplysning, mikrobølgeovner, Dagsrevyen, Rimi, trøndere og forfatterkolleger - over samme verdikonservative kam, og svermer for skjønnhet, mystikk og forførelse uten å spørre seg om andre kanskje finner nettopp dette i den seksualiserte popkulturen, til og med i pornografien. Men etter hvert undrer leseren seg over forholdet mellom intensjon og virkning. Er det ikke noe som heter loven om motsetningenes enhet? Sjelden har vi sett et så ordrikt forsvar for det usagte, en så brennende interesse for noe forfatteren anser som komplett uinteressant.
  • Man behøver nemlig ikke svart belte i litteraturteori for å dekonstruere «Anti-sex». Teksten undergraver seg selv ved sin egen frenetiske sexfiksering. It takes one to know one. «Verden sitter ikke i skrittet, den sitter i hodet,» sier Vetle Lid Larssen. Og ser skritt overalt - også der de ikke finnes: «Parfyme, fiskeboller, aluminiumsprodukter, kleshengere, gressklippere og lakrisbåter er markedsført med sex, med blikk, med lepper, med suging. Fremskrittspartiets Ungdom, TAB, Eiendomsmeglerringen og Vennskapssambandet Norge-Kroatia spiller på sex; det er slikking med Adel slektssølv, puling med Oslo-Filharmonien, parring med Hordaland Bilruter; der er inn og ut og jukk og stønn med samtlige urbane merkeleverandører...»
  • Det hjertet er fylt av, renner pennen over med. Det er noe vellystig over Lid Larssens fordømmelser. Vi kjenner paradokset godt fra før - puritanere som beskriver obskøniteter med større innlevelse enn noen pornograf, ateister mer fundamentalistiske enn noen prest. Det er en djevelsk dialektikk, ypperlig visualisert i Lars von Triers film «Epidemic», der legen som reiser rundt for å bekjempe pesten, viser seg å være smittebæreren.
  • Som offentlig utspill minner antisexfikseringen også om idrettsstjernen eller politikeren som tar pressekorpset med seg ut i skauen for å meddele at han eller hun nå ønsker fred - fra mediene. Eller kjendisen som står fram i Se & Hør for å fortelle nasjonen at han ikke er homofil. «Sex-fokuseringen i avisene er patetisk,» sier Vetle - til Verdens Gang. Og går inn i en krakilsk krangel med avisas sexspaltist. Samme dag sier han over en skrikende helside i Aftenposten: «Sex er ferdig. Utdebattert. Nå trenger vi en stor stillhet.» Og får svar på tiltale av kvinneforskeren, psykiateren og helseopplyseren. Alle er enige om at samfunnet lider av seksualmani, men insisterer på å fylle avissidene og sendeflatene med mer av det samme. Nå skal vi ikke bare snakke om sex. Vi skal snakke om snakket om sex. Kjør debatt! Maser vi for mye med det vi maser om?
  • I likhet med alt forbruks- og helsestoff skaper seksualjournalistikken bekymring og utilfredshet der den før ikke fantes. Mens Lid Larssen bare ser «jukke-sex» i alle kanaler, renner mediene over med råd om hvordan vi kan gjøre kjønnslivet mer intens, raffinert og meningsfylt. Vetle går videre og krever «ånd, dyriskhet, dødsangst og rus» av sengekosen. Målt opp mot denne «altomfattende besettelse», kommer de flestes hverdagssex til kort. Vi skjønner at vi må skjerpe oss. Hvis målet er å la folk få pule i fred, har følgelig antisexprofeten lyktes usedvanlig dårlig.
  • Likevel: Til å være «gørr lei av sex», har han lagt et imponerende engasjement i saken. Noen av oss visste ikke om vi skulle le eller gråte av instruksjonene i VGs orgasmeskole i forrige uke. Å skrive hver bokstav i alfabetet i området rundt kvinnens klitoris, er dog noe annet enn å skrive en hel bok om det. Vetle Lid Larssen har fulgt opp med en omfattende intervjurunde, og onsdag skal han holde åpent foredrag i Universitets aula i Oslo. Kan det bli en turné av det? En TV-serie? Og når kommer filmen? Synd at Aune Sand er opptatt med å regissere filmen «Sex»...