APPLAUS: Nord-Koreas leder Kim Jong-un besøker offiserer ved et militærakademi for Koreas folkehær i Pyongyang i november i fjor. Foto: AFP / NTB Scanpix
APPLAUS: Nord-Koreas leder Kim Jong-un besøker offiserer ved et militærakademi for Koreas folkehær i Pyongyang i november i fjor. Foto: AFP / NTB ScanpixVis mer

Snakker høyt om krig, men hvisker om fred

Kim Jong-un ved atomsmertegrensen.

Kommentar

For verdens yngste diktator er vårens verste mareritt akkurat over. Forrige helg ble den åtte uker lange årlige militærøvelsen mellom USA og Sør-Korea omsider avsluttet. Synet av den imponerende amerikanske hangarskipstyrken med verdens mest avanserte kampfly og stealth-bombefly om bord,  samt den hypermoderne angrepsubåten USS «North Carolina» vakende i farvannet utenfor Korea-halvøya, må ha vært uutholdelig for 33 år gamle Kim. Det samme gjelder vissheten om de 17 000 amerikanske og 300 000 sørkoreanske soldatene som deltok i en militærøvelse myntet på å knuse regimet hans. Ikke så rart derfor at mye av sendetida på de statlige nordkoreanske nyhetssendingene har vært viet en dypt konsentrert Kim Jong-un som holder et våkent øye med egne militærøvelser, rakettoppskytinger og militæranlegg.  

Det interessante med årets øvelse var ikke bare at «Key Resolove» og «Foal Eagle» markerte den største militære samtreningen siden 1954. Det var også noe annet som var nytt denne gangen. Actionbildene fra byråene viste amerikanske og sørkoreanske marineinfanterister som øvde på angrep med amfibiske landingsskip. Soldater med blå bånd på hjelmene krøp langs strendene under landgangsøvelser mens vannspruten og svart røyk skjøt til værs bak dem. For å si det i klartekst: Sør-Korea og USA trente ikke lenger på hva de skulle gjøre i tilfelle et nordkoreansk militært angrep. De trente på angrep og invasjon.  

Foran årets øvelse var det nemlig implementert en ny militærstrategi. Med Operations Plan 5015 (OPLAN) skal det amerikanske og sørkoreanske militæret drilles i å ta ut fiendens atom- og missilanlegg og andre nøkkelfasiliteter. Kursendringen gjenspeiler den økende frykten for at Nord-Korea og deres uerfarne leder skal gripe til det esset en militært underlegen part alltid har i ermet: Asymmetrisk krigføring. Derfor er det verdt å merke seg at OPLAN 5015 i større grad åpner for forkjøpsangrep. Og det som verre er for Kim Jong-uns del, og som har vakt en viss oppsikt, er øvelse på spesialoperasjoner der det uttalte målet er å kappe hodet av Nord-Koreas lederskap, det vil si Kim Jong-un.  

Enn så lenge har ikke Kim Jong-un mistet hodet. Han balanserer på en knivsegg med sitt atomtrussel-diplomati. En realpolitisk øvelse som Nord-Korea har perfeksjonert siden landets «evige leder», Kim Il-sung, fikk Sovjet med på den første atomsamarbeidssamtalen i 1959. Tre tiår seinere så den samme Kim Il-sung med gru hva som skjedde med sine diktatorvenner da Berlin-muren falt og Sovjetunionen gikk i oppløsning. Før Kim Il-sung gikk bort i 1994 rakk han også å få med seg den første Irak-invasjonen. Oppsatt, eller besatt, av at en USA-ledet invasjon ikke skulle bli Den demokratiske folkerepublikken Koreas endelikt, satte han alle ressurser inn på å framskynde landets atomprogram. Sønnen Kim Jong-il fortsatte den såkalte songun-politikken utover på 1990-tallet. Militæret skulle først, selv om det kostet minst en halv million - eller kanskje opp mot tre millioner - mennesker livet i en hungersnød vi aldri vil få vite det konkrete omfanget av.  

I 2016-versjonen av Nord-Korea har Kim Il-sungs barnebarn, Kim Jong-un, staket ut sin såkalte byungjin-politikk. Med den lover han landets 24 millioner innbyggere både økonomisk vekst og atomvåpen. Det er offensivt med tanke på at landet var rangert på bunn som nummer 177 av i alt 198 land målt etter bruttonasjonalprodukt per innbygger i 2014.  Eksperter som professor Charles Armstrong ved Columbia-universitetet i New York og fredsforsker Stein Tønnesson tror Kim Jong-un har en plan med det hele. Om den vil virke er et helt annet spørsmål. Men de to forskerne ser Nord-Koreas gjentatte provokasjoner denne våren som et nøye regissert løp inn mot partikongressen som starter lørdag 6.mai. Det vil si helt fra den angivelige hydrogenbomben de prøvesprengte i januar, testene av mellomdistanseraketter og de angivelig vellykkede oppskytingene fra ubåt. Under den første partikongressen på 36 år tror de Kim Jong-un vil si noe i retning  av: «Nå har Nord-Korea lykkes med sitt atomprogram og derfor vil vi konsentrere oss om å skape økonomisk vekst ». I det budskapet ligger en invitasjon til samarbeid og dialog.  

Spørsmålet er om noen vil ta imot en slik utstrakt hånd fra et regime som har vist frekkhetens nådegaver når det gjelder å bryte samarbeid og avtaler.  USA svarte med et skuldertrekk da Nord-Korea i forrige uke sendte ut en prøveballong i form av et sjeldent intervju som landets utenriksminister ga til nyhetsbyrået AP. Ri Su-yong, en mann med en lang karriere bak seg i diplomatiet, sa overraskende at Nord-Korea var villige til å diskutere stans i atomprogrammet — riktig nok i bytte mot at den årlige militærøvelsen opphører. Utspillet fra ham, sett opp mot rapportene om at nordkoreanske diplomater i det stille har hintet frampå om mulighetene for en fredsavtale, viser en form for forhandlingsvilje.  

Naturlig nok ønsker ingen av stormaktene å bli tvunget til forhandlingsbordet, fordi Kim Jong-un mener han nå har atomkortet på hånda. Spørsmålet er likevel om ikke alle: USA, Kina, Sør-Korea, Japan — og Nord-Korea er tjent med at man finner tilbake til et forhandlingsspor i en eller annen konstellasjon. For kanskje er årets massive militærøvelse i regi av amerikanerne og de gjentatte nordkoreanske provokasjonene en gjensidig erkjennelse av at neste skritt enten dialog eller konfrontasjon. Ingen ønsker det siste. 

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.