MINTES OFRENE: Blomsterhavet foran Domkirken vokter og vokste da over 150.000 mennesker var samlet i Oslo sentrum 25. juli for å minnes de døde i terroranslaget mot regjeringen og AUF. Foto: Holm Morten / NTB Scanpix
<div><br></div>
MINTES OFRENE: Blomsterhavet foran Domkirken vokter og vokste da over 150.000 mennesker var samlet i Oslo sentrum 25. juli for å minnes de døde i terroranslaget mot regjeringen og AUF. Foto: Holm Morten / NTB Scanpix

Vis mer

Snakker vi nok om den moralske beredskapen?

Beredskap handler ikke bare om institusjoner, ansvarsfordeling og koordinering.

Meninger
FORSKER: Henrik Syse. Foto: NTB Scanpix Vis mer

Det er fem år siden sjokket. Ennå merker vi hvordan det tar tak i oss. Vi merker det ekstra sterkt når liknende terrorangrep skjer andre steder i verden: i Istanbul, Orlando, Dallas, Nice. Vi gråter med ofrene, og vi frykter selvsagt for vår egen sikkerhet.

En av de viktigste debattene som kommer opp i kjølvannet av terror, er debatten om beredskap. Herværende avis har hatt en aktiv og fortjenstfull dekning av beredskapen i Norge. Hva har vi lært? Hva har skjedd? Hva har ikke skjedd? Er vi i stand til å beskytte vår egen befolkning?

Spørsmålene er sentrale og betimelige, og mye av debatten har vært god. Men beredskap handler ikke bare om institusjoner, ansvarsfordeling og koordinering. Beredskap handler også om moralske verdier. Siden mye av samtalen i dagene umiddelbart etter sjokket i 2011 var preget av nettopp verdier, kan det være verdt å minne om akkurat dette nå.

Når vi i denne sammenheng bruker ordet verdi, mener vi det som dypest sett betyr mye for oss, det som bidrar til å styre hvordan vi handler og tenker. Verdier er sammensatte og kan forandre seg, og i et mangfoldig samfunn som Norge er det til enhver tid mange forskjellige verdier. Det er ikke noe mål at alle skal være enige eller ha alle de samme verdiene. Men at vi trenger noen sterke verdier når tragedien rammer, og når vi skal reise oss opp og komme videre, er det liten tvil om.

Dette berører beredskapen på i hvert fall to måter. For det første handler det om hvilke verdier selve beredskapsinstitusjonene og deres ansatte har. De skal handle med besluttsomhet og effektivitet. Samtidig skal de respektere menneskers privatliv, og de skal ikke skape mer frykt enn nødvendig. Ikke minst skal de samarbeide, hvilket fordrer gjensidig respekt og vilje til å lære av hverandre. I møte med ny teknologi skal de være åpne for nye løsninger, og med entusiasme skal de dele sin innsikt og «gjøre andre gode», som det heter på sportsspråket. Alt dette handler om ting det er vanskelig å vedta i skriftlig form. Mest handler det om kultur og verdier, slik også Gjørv-kommisjonen var opptatt av. Snakker vi nok om det?

Kulturen og verdiene jeg her har antydet bør etter min mening styrkes av at vi vet hvor mye som står på spill. Nettopp det høyverdige målet - om et tryggere og samtidig mer menneskeverdig samfunn, med motstandskraft mot ekstremisme og hat - bør skape et felles ønske om å gjøre jobben godt, og også om å lære på ærlig og raust vis av feil som gjøres.

Beredskap handler imidlertid om mye mer enn bare beredskapsinstitusjonene. Det handler om oss alle sammen og våre felles verdier, det Jens Stoltenberg i dagene etter 22. juli snakket om som demokrati, åpenhet og humanitet.

Når tragedien rammer, settes vi på prøve. Aktiv kamp mot det ødeleggende, respekt for etterretnings- og annet politiarbeid, og forsvar av samfunnet til og med i form av våpenmakt når det trengs, utgjør sentrale deler av vårt svar. Men klarer vi også, hver og én av oss, i hverdagen å bevare roen og de aller viktigste verdiene som samfunnet vårt er tuftet på - slik som de tre nevnte verdiene?

Terrorister som Anders Behring Breivik eller organisasjoner som IS og massemorderen Mohamed Lahouaiej-Bouhlel i Nice ønsker å vise verden at vi egentlig er i krig. De ser på demokrati, åpenhet, mangfold og andre menneskers religiøse eller verdimessige oppfatninger som skadelige og farlige. De ønsker at vi skal frykte og hate. Da er vi nødt til å spørre oss selv: Gir vi dem det de vil ha?

Så å si ingen nordmenn er som Breivik, selv ikke dem som deler enkelte av hans oppfatninger. Så å si ingen muslimer vil noensinne drepe som Lahouaiej-Bouhlel, heller ikke dem som måtte være tiltrukket av ekstreme, religiøse holdninger. Når vi skal være i beredskap overfor terror, må vi også bygge en verdimessig beredskap som minner oss om dette. Det verste alle terrorister og ekstremister kan tenke seg - fra høyre til venstre, fra det religiøse til det sekulære - er et samfunn som bevarer verdigheten og den mellommenneskelige respekten og ikke lar seg underkue av frykt og hat.

For noen er et fredelig og tolerant samfunn en naiv drøm som gjør oss svake. De roper i praksis på krig, mistenksomhet og flere grenser.

Det svaret - selv om kontante reaksjoner noen ganger er nødvendige - er alle terroristers drøm. Vårt svar må være at vi bygger en beredskap som er besluttsom, tydelig og streng, som med klarhet setter grenser og skaper fysisk beskyttelse, men som samtidig er båret fram av troen på den samfunnsformen som uten sammenlikning har vist seg som historiens mest stabile og velstående: det pluralistiske demokrati. Det er et samfunn med plass for forskjellighet og individuelle rettigheter.

Det virkelige og effektive svaret på Adolf Hitler, Josef Stalin eller Mao Zedong - som truet og drepte uendelig mange flere enn dagens terrorister vil klare - var aldri å lukke oss inne i hat og mistenksomhet, selv om vi var i høy beredskap. Like lite må vi svare på Breivik eller Lahouaiej-Bouhlel ved å dyrke frykt og hat overfor våre medmennesker.

Vi trenger kort sagt ikke bare fysisk beredskap. Vi trenger moralsk beredskap.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook