Mistillitsforslag: «House of Cards’» drama klarer aldri å underbygge det kølsvarte verdenssynet det forfekter, mener Dagbladets anmelder. VIDEO: Netflix via YoutubeVis merVis mer Vis mer

Anmeldelse: «House of Cards» sesong 5

Snakkes aldri, «House of Cards»

Like lettvint som en Disney-moral, bare med motsatt fortegn.

Dette skulle vært en anmeldelse av «House of Cards». I stedet ble det et avskjedsbrev. Eller et mistillitsforslag, om du vil.

I sesong 5 om familien Underwoods helsprø eventyr i Det Hvite Hus er det snart valg for Frank, med kona Claire som visepresidentkandidat. Tradisjonen tro er veien til seier sperret av ytre hindringer: mer eller mindre rettskafne politiske motstandere, spøkelser fra fortiden, og det demokratiske system. Alt som før, altså.

Det var aldri vanskelig å la seg underholde av «HoC», med akkurat nok driv og ytre estetisk verdi til at de mange svakhetene ble dekket. Det begynner å bli vrient å se gjennom fingrene med dem.

De ytre skjønnhetsplettene er nå en ting: selvtilfreds dialog med langt mindre finesse og innsikt enn den selv tror, retningsløse bi-historier, krøkkete sceneløsninger (spesielt folkemengder og fiktive tv-sendinger), «sjokkerende» innsikter like originale som å vitse om Rune Rudberg, og et fascinerende pregløst rollegalleri som sjelden får være mer enn knagger å henge plottet på.

Tom påstand

Verre er det hvor lite den klarer å gjøre seg fortjent til sitt påtatt kølsvarte og «realistiske» verdenssyn, der alt og alle kan kjøpes, systemet er rigget, og ingen gode gjerning forblir ustraffet. Sånt kjennes kanskje instinktivt «sant» ut, fordi «mørkt» er blitt synonymt med «voksent» og «ekte», lizm, men for meg gir det ikke gjenklang i virkeligheten.

Jada, verden er et ganske mørkt sted, men den er langt mer kompleks og dynamisk enn det «HoC» påstår.

Å spekulere i og appellere til vår iboende bekreftelsesbias på denne måten resulterer i beste fall i døllt og innsiktsløst drama. I verste fall legitimerer det politiker- og systemforakt, selvtekt og konspiranoia.

House of Cards sesong 5

3 1 6
Hele sesongen er tilgjengelig nå
Beskrivelse:

Femte sesong om amerikas verste fiksjonspresident.

Kanal:

Netflix

Se alle anmeldelser

Historier må forfekte nihilisme så mye de vil, men da bør de pokker meg gjøre seg fortjent til det via handling og karakterer med et fnugg av emosjonell sannhet i seg. «HoCs» verden blir bare en stor påstand, som dramaet aldri greier å argumentere for tilfredsstillende. Hvis tv-serier hadde vært en ungdomsskoleklasse, ville «House of Cards» vært han fyren med emo-lugg og sort hette på bakerste rad som mener alle andre er falske, uten å innse at han er den største posøren av dem alle.

Det blir like uoppriktig og lettvint, bare med motsatt fortegn, som Disney-moraler der alt kan løses med en god klem.

Verdiløs protagonist

For samme hvor fengslende Kevin Spacey er (på tide at en så god skuespiller slutter å sprade selvtilfreds rundt og heller får seg en jobb som utfordrer ham litt), er Frank Underwood fortsatt blottet for det viktigste en menneskelig og flerdimensjonal rollefigur trenger: en indre konflikt. Vi frykter aldri for hvem som vinner kampen om hans sjel, for det finnes hverken en kamp eller en sjel, noe han er både helt klar over og tilfreds med, han opplever intet selvbedrag eller livsløgn. Selv Machiavelli mente han handlet i statens interesse. Selv Trump tror på det han sier.

Frank er derfor dømt til å være en endimensjonal tegneserieskurk, Washingtons svar på den intergalatktiske ildballen som vil sluke jorden i «Det 5. Element», bare fordi. Ildballer gjør seg i scifi-fabler, men har mindre plass i politisk drama som angivelig skal speile virkeligheten. Som en Iago som hvisket gift i øret på kongressmann Russos Othello i sesong 1 passet han inn, men som en protagonist vi skal bry oss om er han verdiløs, fordi den indre reisen hans ikke bare er flat, den var over før serien begynte.

Så dette blir mitt stoppested, Frank. For innsiktsfullt dramatisert, troverdig maktkamp, går jeg heller til Shakespeare, «Game of Thrones» eller «Veep» fra nå. Eller «Paradise Hotel».

Snakkes aldri, «House of Cards».