DØDSHJELP: Å implementere dødshjelp som en del av helsetjenesten vil være en kapitulasjon, mener artikkelforfatteren. Foto: NTB scanpix
DØDSHJELP: Å implementere dødshjelp som en del av helsetjenesten vil være en kapitulasjon, mener artikkelforfatteren. Foto: NTB scanpixVis mer

Snakkesalig om dødshjelp

Diskusjon om dødshjelp er essensielt, men i motsetning til Amanda Schei, mener vi at praksisen ikke bør innføres.

Meninger

Kommentator i Dagbladet, Amanda Schei, skriver at Norge bør se til andre land som i dag hjelper alvorlige syke mennesker til å ta sitt eget liv.

Hun begrunner valget blant annet med at den medisinskteknologiske utviklingen har skutt fart de siste 70 årene, som har resultert i at vi kan holde pasienter lenger i live gjennom blant annet symptomlindrende medisinering og kunstig opprettholdelse av organer.

I noen tilfeller, mener Schei, at det kun er med på å forlenge en vond dødsprosess.

Snakkesalig om dødshjelp

Det er opplagt at overbehandling er et problem. Alvorlig syke mennesker bør ikke utsettes for nytteløs behandling mot deres vilje når målet er å utsette døden en kort periode.

Slik er det heldigvis ikke. En hver har rett til å si nei takk til videre behandling dersom det ikke er noen utsikter til bedring. Konklusjonen er at man da dør av grunnsykdommen sin. Så langt er vi enige.

Det som blir problematisk er at Schei mener at disse fremskrittene innen medisinen fordrer oss til å lage nye spilleregler – der løsningen er aktiv dødshjelp. At legen direkte (eutanasi) eller indirekte (legeassistert selvmord) bistår en pasient i hans eller hennes selvmord. En slik praksis har alvorlige slagsider som bør belyses.

Faktum er at en rettferdig regulering av dødshjelp i et samfunn er umulig, fordi lidelse er et subjektivt fenomen og grensene som politikerne fastsetter må være objektive. Derfor vil det alltid finnes grupper av mennesker som mener de har rett på dødshjelp, men som likevel ikke vil kvalifisere ut ifra lovverket.

Nederland er et eksempel på hvordan «nye» grupper av pasienter har påberopt seg retten til å dø, og hvor resultatet har vært en utglidning av fortolkningen av de fastlagte kriteriene. I dag kan derfor psykisk syke personer få hjelp til å dø.

I januar i år døde 29 år gamle Aurelia Brouwers i Nederland med den begrunnelse av hennes psykiske lidelse var av en slik art at den var uutholdelig med ingen utsikt til bedring. Nå hører det til historien at hun hadde fått avslag på søknaden om dødshjelp hos egen psykiater, men fikk til slutt tilslag fra «Levenseindekliniek - the End of Life Clinic» – som har rykte på seg for å godkjenne søknader som er underkjent hos andre psykiatere.

Vår uttalte frykt om at sårbare individer søker om dødshjelp fordi de kjenner seg som en byrde for venner, familie og samfunn, er høyst reell.

Det paradoksale med Scheis uttalte selvbestemmelse på dette området er at man faktisk ikke vil oppnå selvbestemmelse i praksis, ettersom det er andre (politikere, psykiatere, jurister) som skal avgjøre hvem som skal få denne type «helsehjelp». For ett sted bør vel grensen gå? (Om man ikke skal ha totalt frislipp av statlig selvmord).

Å gi fra seg styringen og definisjonen over hvilke liv som er verdt å leve er å oppheve vår samfunnsmessige verdikontrakt om at ingen mennesker skal tilkjennes mindre verdi. Premisset om selvbestemmelse leder med andre ord til langt mer radikale – og problematiske – konklusjoner enn mange medgir.

Å implementere dødshjelp som en del av helsetjenesten vil være en kapitulasjon. Hjelp til selvmord signaliserer at vi ikke har mer å tilby mennesker enn døden.