Snål og selvopptatt

Vellykket impresjonistisk rapport fra det unge, maskuline Oslo anno 2000.

I «Fullt kaos. Fritt fram» finner vi 30 mennesker som utfolder seg eller blir utfoldet i tekst, form og bilder. Altså alt annet enn en tradisjonell artikkelsamling, men en hypermoderne antologi, sjangermessig i slekt med fjorårets feministiske «trilogi». Individualistisk, formmessig spennende og ung, ung, ung. Men mens feministene utforsket seg selv og sitt kjønns grenser, prøver «Fullt kaos. Fritt fram» å vise fram livet uten grenser, brette ut individualismen slik unge, urbane menn (og noen ganske få kvinner) utøver den.

Resultatet er en snål og tidvis svært rørende bok, en salig blanding av små juveler, heftig juggel og gråstein.

Kaotisk

Bokas form samstemmer godt med innholdet. Kaotisk, den også. Sterke farger, svake farger, uforutsigbar layout. Sjangerblandingen er drevet langt. Vi får selvbiografiske tekster, intervjuer, reportasjer. Bilder, tegninger og snapshots som vil fortelle. You name it. Allikevel er bokas beste, i hvert fall søteste, bidrag faktisk noen ganske tradisjonelle intervjuer signert redaktør Bård Torgersen. Bokas fremste styrke ligger allikevel nettopp i kaoset, og som sådan er den svært vellykket.

Selvopptatt

Allikevel er det noe som plager meg med denne boka. Ordet urban er nevnt. Jeg kunne også brukt ordet hipp.

Det er et ord som faller en lett inn i møte med de nye, trendy profesjonene: designere, IT-folk, reklame- og informasjonsgutter - når grensesprengingen går på utforsking av kropp, identitet og visuelle uttrykk, geografiske og mentale reiser, basehopping, skating, black metal og Afrika rundt. Stort sett lykkelige, ubekymrede og ikke så lite dekadente. Men vi finner også mer alvorlige unge menn, menn med såre minner, menn som strever med identiteten sin.

Men i motsetning til feministene finner gutta fram. Problemet er kanskje ikke verre enn strevet for å bli så åpen og motsetningsfylt som tidsånden krever. Være en smart jævel, som skribent Bjørn Gabrielsen kaller det. Selvopptattheten er påtakelig. Ja, selv bokas alvorligste mann, en rådgiver i Røde Kors som frykter framtida, konkluderer: «Vi er tross alt verdens midtpunkt, hver og en av oss».

Jaha. Kanskje var det ikke mer å finne, tenker jeg, enn en bunke glade narsissister, noen smarte jævler? Se selv.