<strong>JANNE STIGEN DRANGSHOLT:</strong> Forfatter og litteraturforsker med fersk litterær kanon. Foto: NTB Scanpix
JANNE STIGEN DRANGSHOLT: Forfatter og litteraturforsker med fersk litterær kanon. Foto: NTB Scanpix Vis mer

Anmeldelse:«Fra Shakespeare til Knausgård - 66 klassikere du naturligvis har lest»

Snarvei til dannelse

Slik bløffer du på deg klassisk kunnskap.

Publisert

«Fra Shakespeare til Knausgård - 66 klassikere du naturligvis har lest»

Janne Stigen Drangsholt

5 1 6

Prosa

Forlag: Tiden
Illustratør: Therese G. Eide
Utgivelsesår: 2020

«Hjelpende hånd til potensielle strebere»
Se alle anmeldelser

BOK: I våre dager er det sannsynligvis et større sosialt nederlag å feilinvestere på børsen enn å innrømme hull i den litterære dannelsen. Likevel er det prisverdig at Janne Stigen Drangsholt og Therese G. Eide (illustratør) gir en hjelpende hånd til potensielle strebere som vil delta i intellektuelle sysler. Klassikere «for dummies» kan gå som en slags arbeidstittel for boka «Fra Shakespeare til Knausgård». Undertittel «66 klassikere du naturligvis har lest».

Naturligvis. Alle veit jo det. At Shakespeare ikke er en cocktail og at Knausgård har begått en egotripp i seks bind. Men i snevrere kretser gir det bonus å levere litt mer enn kvisspoeng – altså avsløre dypere kunnskap om klassikerne – og her er det at litteraturforskeren Drangsholt bidrar.

Hun har valgt ut 66 klassikere som et pensum for de presumptivt dannede. Allerede her tramper hun i et minefelt; noen av oss husker bråket da den amerikanske litteraturkritikeren Harold Bloom utga «The Western Canon» i 1994. Litterære kanoner inneholder sprengstoff.

Men jeg kapitulerer og nyter Drangsholts kreative tilnærming. Med kyndig autoritet presenterer hun sitt utvalg, og gjør profft rede for kriteriene. Og hun forteller også hvorfor hvert enkelt verk kvalifiserer som klassiker og dessuten hvorledes og hvem man kan imponere ved å snakke om verket.

For de med kortest tålmodighet og liten vilje til fordypning gir hun også fyndige sammendrag av bøkene. James Joyces «Ulysses» (1922) presenteres f.eks. slik: «Lange setninger om Dublin». Den greske klassikeren «Odysseen» (Homer, 720 f.Kr.) oppsummeres slik: «Verdens beste bortforklaring på hvorfor det tar ti år å komme seg hjem fra jobben».

Karl Ove Knausgårds «Min kamp» (2009-2011) er med på klassikerlista fordi verket har gjort ham til den mest kjente forfatteren utenfor Norge (haha, Jo Nesbø er ikke med), så her mener Drangsholt at bløffmakerne trenger litt mer ammunisjon enn kortversjonen: «Mann med farskompleks går for å kjøpe brokkoli mens han tenker på Hitler.»

De av oss som holder fingrene i jugekors når vi blir trukket inn i samtaler om Jon Fosse, får god hjelp av Drangsholt som nærmest dikterer replikkene for oss, f.eks. denne: «… jeg opplever at hos Fosse er pausene vel så viktige som dialogen …» Takk for den. Therese Eides illustrasjoner i boka er forsynt med snakkebobler, så der er det også tips å hente for lesevegrere.

De 66 utvalgte klassikerne i boka byr på rause overraskelser. «Ringenes herre» (J.R.R. Tolkien, 1954-55) er med, til tross for at den ble beskrevet som «en blanding av Wagner og Ole Brumm» da den første boka utkom. At også J.K. Rowlings «Harry Potter»-serie (1997-2007) har fått klassikerstatus, illustrerer godt at fantasy-sjangeren nå vinner innpass i det gode selskap. Men hvor i huleste er det blitt av Snorres kongesagaer i Drangsholts kanon? En slem forglemmelse i en ellers glimrende bok.

Men Drangsholts bok er ikke bare nyttig for bløffmakere. Og den er heller ikke så gjennomsyret av ironi at man ikke tar den på alvor. Her er også mye å hente for folk som er ivrige (ekte) lesere, og som gjerne vil ha litt større innsikt i litteraturteori. Hun kommer f.eks. stadig tilbake til begrepet «the quest narrative», og viser hvorledes dette «oppdraget» går igjen i flere av verdenslitteraturens største verker.

Hun sammenlikner f.eks. Tolkiens oppdrag med James Joyces «Ulyssus», som hun hevder er basert på det samme premisset. Men fordi «Ulyssus» er en modernistisk tekst, «nekter forfatteren å trøste oss med at livet har en overhengende og tydelig mening som på et eller annet tidspunkt gjør seg tydelig for oss». Joyce lar bare personene i romanen sose rundt i byen uten å forstå et kvekk av noe som helst, mens Tolkiens ønske er at vi skal kjenne at ting betyr noe; at livet har en mening: «At vi skal ha tro på at det finnes magi i verden. At vi skal kjenne at vi klarer å gjøre gode ting, hvis vi holder sammen. Det er ikke så rent lite fint,» skriver Janne Stigen Drangsholt.

Dette bløffer man liksom ikke om. Men hun slutter ikke med å by på snarveier. Av og til lurer hun seg selv. Det er ikke så mye «mening med livet» å finne i Michel Houellebecqs misantropiske «Utvidelse av kampsonen» (1994). Derimot skal vi en gang for alle lære at det håpløse franske navnet uttales «wellbeck». Men Drangsholt feilstaver selv navnet opp til flere ganger i teksten.

Pytt pytt. Bløffer er til for å avsløres.

.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer