Aftenposten spurte 14. desember Snåsamannen Joralf Gjerstad hva han er, og han svarer «Et medmenneske, en som er interessert i å hjelpe andre – og stille meg sjøl til side». Det er ingen grunn til å tvile på at Gjerstad er interessert i å hjelpe andre, og det er heller ingen grunn til å tvile på at mange føler seg hjulpet av ham. Men stiller han seg «sjøl til side»? Gjerstad har skrevet 6 bøker, to av dem om seg selv, og han har bidratt til to andre biografier. Den fjerde boka er Ingar Sletten Kolloens bok «Snåsamannen – kraften som helbreder», og der har Gjerstad selv arbeidet så mye med utgivelsen og markedsføringen at han mottar royalty av salget. Gjennom snart et tiår har Snåsamannen således systematisk bygget opp en myte om seg selv. Denne mytedannelsen har utvilsomt bidratt til å befeste troen på hans overnaturlige evner, og til det hysteriet vi har sett i Snåsa. Kolloens bok har vakt betydelig debatt, ikke fordi den bringer noen uvanlig ny dokumentasjon, men fordi det overnaturlige denne gangen blir tatt på alvor av samfunnets støtter slik som seriøse forfattere og politiske ledere. Dette til tross for at Kolloen og Gjerstad ikke nekter seg noe i når det gjelder å underbygge gammel folketro, her er ikke bare helbredelse og klarsyn, men kortlesning, gjenferd, ukjente stråler, og blått vibrerende lys over både pasienter og likkister.