Snåsakoden

Aftenposten spurte 14. desember Snåsamannen Joralf Gjerstad hva han er, og han svarer «Et medmenneske, en som er interessert i å hjelpe andre – og stille meg sjøl til side». Det er ingen grunn til å tvile på at Gjerstad er interessert i å hjelpe andre, og det er heller ingen grunn til å tvile på at mange føler seg hjulpet av ham. Men stiller han seg «sjøl til side»? Gjerstad har skrevet 6 bøker, to av dem om seg selv, og han har bidratt til to andre biografier. Den fjerde boka er Ingar Sletten Kolloens bok «Snåsamannen – kraften som helbreder», og der har Gjerstad selv arbeidet så mye med utgivelsen og markedsføringen at han mottar royalty av salget. Gjennom snart et tiår har Snåsamannen således systematisk bygget opp en myte om seg selv. Denne mytedannelsen har utvilsomt bidratt til å befeste troen på hans overnaturlige evner, og til det hysteriet vi har sett i Snåsa. Kolloens bok har vakt betydelig debatt, ikke fordi den bringer noen uvanlig ny dokumentasjon, men fordi det overnaturlige denne gangen blir tatt på alvor av samfunnets støtter slik som seriøse forfattere og politiske ledere. Dette til tross for at Kolloen og Gjerstad ikke nekter seg noe i når det gjelder å underbygge gammel folketro, her er ikke bare helbredelse og klarsyn, men kortlesning, gjenferd, ukjente stråler, og blått vibrerende lys over både pasienter og likkister.

Om det er riktig at Gjerstad har behandlet 50 000 mennesker, møter vi bare noen promille av dem i boken. Nesten alle synes helbredet. Det lille utvalget er neppe representativt, men det er all grunn til å tro at Snåsamannen har stor påvirkningskraft, og stor diagnostisk erfaring. Dette illustreres godt i videoen «Dagbladet tester Snåsamannen» som finnes på nett. Den viser en 3 minutter lang konsultasjon om en vond skulder. Hele 9 ganger (hvert 20 sekund) spør Gjerstad om han er bedre eller om han kjenner varmen. Noe nølende gir Dagbladets utsendte til slutt etter, og kjenner det meste. Dagen etter er han imidlertid like dårlig, og han sier varmen kan skyldes romtemperaturen. Dette eksempelet må regnes til Gjerstads mindre vellykte behandlinger. For Kolloen har nok slike historier hatt liten interesse. Når han er ferdig med H. M. Dronningen, kanskje han vil skrive en bok om lottospillere? Noe sier meg at vinnerne vil få en større plass enn taperne, og at lottosalget derfor ville øke. Vi forskere ventet lenge med å blande oss inn i snåsadebatten, for vi vet av erfaring at skeptikerrollen er ubehagelig og politisk ukorrekt. Men da advokat Cato Schiøtz hevdet at bevisene for Snåsamannens overnaturlige evner ville holde til domfellelse i en norsk rettssal ble det litt drøyt.

Schiøtz erkjenner at helbredelser er vanskelig å skille fra placeboeffekten, men søker tilflukt i Gjerstads «klarsyn». Hans første eksempel var at Snåsamannen hadde «sett» at hans kone hadde skjeve hornhinner. Dette visste hun ikke selv, så denne nye innsikten virket spektakulær inntil vi kom i tanker om at skjeve hornhinner er meget vanlige, og at dette klarsynet var omtrent like sensasjonelt som en spådom om at Fru Schiøtz er høyrehendt. Dette representerer den såkalte Barnum-effekten som bevisst eller ubevisst brukes av mange «klarsynte», også magikere som ikke påberoper seg overnaturlige evner. Det handler om å fremsette spådommer som passer for de fleste, slik at de virker treffende for akkurat deg. Horoskoper er basert på dette prinsippet.

For alternativindustrien er Gjerstad et funn, for han fremstår som den eneste uselviske i et hav av egennytte. Dette er også en del av Snåsamannens egen mediestrategi, han uttaler til Trønder-Avisa 28. januar. «Sånn som professoren framsto på TV 2, virker det bare som om han er ute etter at bare hans eget yrke skal æres og premieres». Den perfekte healer har imidlertid lagt opp, og utenfor mytenes verden betales det 6 milliarder kroner årlig for alternativ behandling i Norge. Dette er like mye som kostnadene ved det nye Ahus sykehus. Den tidligere kreftpasienten og toppolitikeren Bengt Eidems gripende vitnesbyrd i VG 30. januar om hvordan mytene omkring alternativ behandling skaper uverdige tilstander rundt alvorlig syke og desperate mennesker, viser snåsafeberens mørke side. Mer kunnskaper om vitenskapelig resultater og metode kunne ha gjort befolkningen mindre sårbare for humbug, men det sedvanlige ønsket fra storsamfunnet om mer forskningsformidling fra professorer har forstummet i denne saken. Vitenskapelige resultater er riktignok ikke sikre, de forandrer seg over tid og metodene er absolutt ikke ufeilbarlige. De er bare det beste vi har for tida.

Det sies at vår vitenskapelige skepsis skal være basert på fordommer mot folkemedisin, men da underslår man at vitenskapen har tatt opp i seg de deler av folkemedisinen som faktisk har virkninger slik som for eksempel medisinplanter, og den milde smertelindring akupunktur kan gi. Vår skepsis skal også skyldes at vi er redde for at vårt reduksjonistiske verdensbilde skal splintres, men dette har ikke hindret oss i å undersøke virkningen av en rekke alternative behandlingsformer slik som healing, akupunktur, homøopati, astrologi osv. Det er skrevet om lag 13 000 vitenskapelige artikler om akupunktur, og 10 000 om healing. Kostnadene for verdens healingforskning alene ville til eksempel være nok til å gjenoppbygge Gazastripen. Oppsummert er resultatene meget svake: utover placeboeffekten er det små eller ingen virkning av de fleste former for alternativ behandling.

Hadde dette vært skolemedisinsk forskning, ville man skiftet forskningsfelt for lenge siden. Mange ønsker seg mer forskning på alternativ medisin, men det synes å være liten interesse for å høre om den omfattende forskningen som faktisk har vært gjort.

Medisinen, også folkemedisinen, har historisk vært dogmatisk og autoritær, men skolemedisinen har i motsetning til alternativene gjennom snaue 100 år etter hvert tatt inn over seg vitenskapelige data og metoder, slik sett har den blitt mer ydmyk og dynamisk, og kanskje viktigst; mer virkningsfull. Helsetilstanden i befolkningen er bedre enn selv blant konger i oldtiden, og de hadde healere. Dette er min desifrering av snåsakoden, men den regnes altså som lukket, arrogant, bombastisk og selvhevdende. Det vanskeligste i denne debatten er likevel at mens forskerne må sjekke at de har vitenskapelig belegg for sine påstander, kan motparten lukke munnen på oss bare ved å si at «det er mer mellom himmel og jord…» For Piet Hein og meg er det «mer mellom himmel og jord en de fleste andre steder» – og det går an å forske på det.