Sneen på Castello

Les første kapittel i «Sneen på Castello», Marius Thiis-Evensens debutbok.

1

Han husket hva han hadde tenkt på rett før hun spurte. Han hadde følt det som om han hadde drept et barn.

-- Hva tenker du på? gjentok hun og satte seg ned ved fontenen på Piazza della Rotunda.

Han gikk gjennom stuene, og da han kom til hjørnestuen, til karnappet, kikket han ned på gaten.

I trærne ved stakittgjerdet klatret en jente. Det var nabojenta.

Han åpnet vinduet. Han ropte og vinket. Jenta så opp, smilte.

Så var det noe som skjedde der nede.

Han husket at han hadde fått denne hule følelsen i magen, den tørre smaken i munnen, stjernene i synsfeltet.

Han hadde løpt ned trappene.

Da han hadde åpnet døren ut der bilen stod parkert, tenkte han først på bøtene som lå i hanskerommet, så hørte han sirenene, og han fikk se menneskene som stod i ring noen meter fra trærne - og så alt dette røde på asfalten, uvirkelig rødt i det klare mailyset.

Han hørte surklingen fra de punkterte lungene, og han løftet opp barnet fra den blodige asfalten.

Barnet kjentes lett i armene hans, det var ennå liv i øynene, og øynene anklaget ham for at han ikke hadde vært der, for ikke å ta tatt imot, for ikke å ha reddet - for å ha fått henne til å miste balansen og falle og kanskje til og med dø.

Han la jenta varsomt på bakken da han så ambulansen skrense foran ham. Han presset munnen sin mot munnen hennes, blåste.

Så ble barnet løftet vekk.

Slik var det han følte det da hun spurte om hvorfor han aldri snakket om noe vesentlig.

Han følte det som om et barn var drept, og at det var han som hadde gjort det.

Han sa:

-- Du er modig som giftet deg med meg.

-- Fordi jeg ikke kjenner deg?

-- Noe sånt, sa han.

De delte en sigarett.

Hun sa:

-- Syntes du han var teatralsk og løgnaktig og til og med ond?

-- Hvem?

-- Luciano Sarto. Den gamle skuespilleren.

-- Vet ikke, sa han. -- Etter hva du fortalte virket han kanskje litt falsk.

Hun kysset ham på kinnet.

-- Jeg ønsker ikke presse kjæresten min til noe han ikke vil. Jeg skal gjøre mannen min akkurat så lykkelig som han fortjener å være.

-- Takk, sa han.

Han studerte de lange skrittene hennes, måten hun rullet på fotballene, høyrearmen som tegnet en bue i luften, så gikk hun inn i drosjen og var vekk.

Han røykte mens han kikket på Madonnaen som presset barnet sitt inn mot brystet. Han tenkte på hva fresken betydde, mor, barn, fravær av far, og etterpå stumpet han sigaretten og knipset en mynt i fontenen.

Da han reiste seg og skulle praie drosje til hotellet, tok en sigøyner bilde av ham.

-- Ten thousand , sa sigøyneren.

Aksel betalte uten å prute.

Han kikket på bildet.

De røde kinnene, de små ørene som lå barnlig inntil hodet, over et par solvarme kinn. Det slo ham at han lignet hjerterknekten på et spillkort.

Aksel kjøpte dagens Corriere della Sera i en avisbod, spaserte til hotellet og la seg i sengen med klærne på.

I avisen stod det at den multihandikappede Stephen W. Hawking hadde rett. Det kunne lekke partikler ut av svarte hull. For i sentrum av Melkeveissystemet lå det et slikt svart hull, og i går ble det observert - av det Vatikanske Himmel-Observatorium - en ny stjerne.

Vatikanet hadde allerede satt navn på stjernen, skrev journalisten til avslutning:

Stjernens navn var Stella Moralis.

Han la avisen på nattbordet.

Han døste.

Han så hvor urimelig han hadde vært. Ikke mot henne, men mot seg selv. Han hadde aldri drept et barn. Han hadde aldri opplevd sorg på den måten.

Han skammet seg.

Så våknet han til da han så henne for seg på et sted han aldri hadde vært, og med en mann han ikke kjente. Han forsøkte å huske lukten av henne, hvordan det føltes å være nær henne, stemmen hennes. Og hver gang han fikk den gode følelsen i brystet, var den fremmede der.

Da hun kom tilbake luktet hun søt parfyme og sprit. Han kikket på henne. Han så pannen med det ovale hårfestet, de intense øynene, den mørke huden. Det slo ham at hun lignet et dyr han ikke husket navnet på - en øgle som endret seg hele tiden.

Hun snøvlet at Luciano Sarto var en hyggelig mann. Selv om han var falsk, og at hun dessuten hadde funnet et nytt mål for bryllupsreisen. I morgen reiser vi til Isola del Giglio, sa hun. Der er det sikkert noen gøyale fornminner du kan studere. Du bestemmer, sa han. For i morgen, sa hun, så reiser vi til Isola del Giglio. Gjerne, sa han. Og for øvrig, sa hun, alle italienere er teatralske, men de trenger ikke være falske for det.

Hun satte seg opp med pute i ryggen.

-- Jeg likte ikke at du sendte meg vekk.

-- Unnskyld, sa han. - Men var det ikke du som ville dra?

-- Det er mange måter å si ting på. Du jaget meg, og du jaget barnet ditt.

-- Patrizia da, sa Aksel og strakk frem hendene mot henne.

-- Ikke rør meg, sa hun.

Hun grep hodet hans mellom hendene og bet ham i underleppen. Aksel smakte blod. Hun begynte å gråte.

Han rullet ut av sengen.

Det var et lite sår, men det gjorde vondt. Han tørket av blodet på låret. Hun trakk det hvite overlakenet over seg.

Det ristet.

-- Det er jeg som burde gråte, sa han og satte seg på sengekanten.

-- Jeg gråter ikke, hvisket hun. - Ikke er jeg syk heller.

Hun kikket ut.

-- Ingen vet hvor heldige de er.

-- Du har da all grunn til å være lykkelig?

Hun ristet på hodet.

-- Han kunne like godt ha drept meg.

-- Hvem? sa han. - Hvem kunne like godt ha drept deg?

Hun svarte ikke.

Da han la seg tett inntil henne merket han det vonde suget i brystet. Hva hadde han gjort? Nei, ikke bare skuespillere var teatralske, tekte han.

Han dormet.

Så var jenta der igjen. På vei ned.

Mot stakittgjerdet.